Av Kyrre Lekve, tidl. statssekretær for forskning og høyere utdanning (2009–2012) og viseadministrerende direktør i Simula.
Publisert 26. august 2022 kl. 09:10
De siste 20 årene har vært fremstilt som en lang lidelseshistorie om hvor ille det står til innen forskning og høyere utdanning, og spesielt på universitetene.
Sannheten er at 2000-tallet har vært to gylne tiår med omtrent uavbrutt og kraftig vekst innen alle områder. Krisemaksimeringen gjør oss dårligere i stand til å takle 2022s faktiske forskningskrise.
Daværende leder i Universitets- og Høgskolerådet, Jarle Aarbakke, hevdet i 2007 at «regjeringen mangler vilje og handling til å følge opp målene.» (innen forskning og høyere utdanning).
To år senere mente daværende rektor ved Universitetet i Oslo (UiO) at forslaget til statsbudsjett for 2010 var et «veldig overraskende og skuffende budsjett».
Ti år senere er ikke dommen mildere. Rektorene Svein Stølen (UiO) og Dag Rune Olsen (den gang ved Universitetet i Bergen) slår fast at «vektingen i dag går mer i retning av å finansiere anvendt forskning og innovasjon, framfor å satse på den frie grunnforskningen».
Sitatene ovenfor er på ingen måte unike. I over 20 år har det blitt tegnet et bilde av liten satsing på forskning og høyere utdanning, økt arbeidspress og svekking av grunnforskning til fordel for anvendt og nytteorientert forskning. Dette bildet er grunnleggende falskt.
Nær sagt uansett hvordan vi måler, eller hva vi måler, har 2000-tallet vært preget av en svært god vekst, enten vi snakker om til forskning, til universitetene eller til studieplasser. Det varierer litt nøyaktig hvordan man måler, men samtlige statsbudsjetter på 2000-tallet, med ett unntak, har hatt realvekst til forskning og utvikling.
Interessant å merke seg, er at det året som det foraktfullt blir sagt at det var et «hvileskjær» for forskningen (2007) hadde den nest høyeste budsjettveksten i perioden, med nesten 10 prosent realvekst.
Så kan man jo tenke seg at all denne veksten har gått til anvendt forskning i næringslivet, mens universitetene sultefôres og de ansatte må hente inn eksterne inntekter for å finansiere sin egen lønn.
Nei da, statstilskuddet til universiteter og høyskoler har omtrent doblet seg på 2000-tallet, og andelen av inntektene som universitetene henter utenfra er den samme i dag som for 20 år siden. Det stemmer at veksten til anvendt forskning har vært sterkere enn veksten for grunnforskning, men en realvekst på 133 prosent er ikke så galt?
Men det hjelper ikke med økte grunnbudsjetter hvis universitetene strømmer over av studenter som krever veiledning og hjelp? Det viser seg at veksten i antall studenter (50 prosent vekst) er svakere enn veksten i grunnbudsjettene.
Dette gjenspeiles i at antall studenter per faglige årsverk har gått ned og at antall studiepoeng per faglig ansatt har gått ned. Men det er noen flere master- og PhD-studenter å veilede per faglige årsverk. Andelen faglige årsverk har også holdt seg helt stabilt på 2000-tallet. Tidsbruksundersøkelsene bekrefter også at fordelingen mellom forskning, undervisning og administrasjon har holdt seg oppsiktsvekkende stabil, men at antall timer det jobbes har gått noe ned.
Kanskje er det forferdelig å jobbe ved norske universiteter og høyskoler. Men fasiten de siste 20 årene sier tydelig at det har blitt stadig mindre ille.
I 2022 oppleves det for første gang virkelige kutt i bevilgningene til forskning (mens bevilgningene til høyere utdanning vokser). Når sentrale talspersoner for universitetene i 20 år har ropt «ulv» uten grunn, står de dårligere forberedt på å håndtere den utfordrende situasjonen norsk forskning står i når det faktisk kuttes.
For eksempel skrev finanspolitisk talsperson i Senterpartiet, Geir Pollestad, følgende våren 2022: «Slik lite edrueleg argumentasjon frå personar i mektige posisjonar vitnar om at dei ikkje er vante med å få kritiske blikk på seg», og «Eg trur det vil tene forskinga og høgare utdanning at det ikkje gjeld eigne reglar for dei». Dette tyder på at universitets- og høyskolesektoren har lav tillit i hvert fall i noen sentrale politiske miljøer.
Jeg tror talspersoner for universiteter og høyskoler bør bytte ut sin krisemaksimering med en mer edruelig og faktabasert retorikk. En mer realistisk argumentasjon vil øke tilliten i det politiske miljøet og dermed skaffe bedre inngrep i de politiske prosessene som leder fram til bedre eller dårligere kår for forskning og høyere utdanning.
Kort sagt er det på tide å stille de samme kravene til debatten om forskning og høyere utdanning, som stilles til forskningen og den høyere utdanningen i seg selv.
Innlegget er først publisert i Dagsavisen.
