Av Lorenz Khazaleh, sosialantropolog, for tiden tysklærer i Tyskland
Publisert 13. juni 2024 kl. 09:11
I påskeferien, da det endelig var tid for slikt, fikk jeg lyst til å oppdatere meg på forskningsfronten. Ellers rekker jeg bare å høre podkaster på vei til og fra språkskolen der jeg underviser. Å oppdatere seg viste seg ikke å være så lett. Nyhetssøket «antropologi», som i nettets glansalder for 10–20 år siden kunne gi meg timevis av inspirasjon, føltes som bortkastet tid. Søket ga enda færre treff enn sist jeg søkte. En av de få sakene uten betalingsmur handlet om at Universitetet i Kent legger ned antropologifaget! Like lite lystig begynte bloggsøket. En av de viktigste antropologibloggene, Anthrodendum, er blitt historie – etter 18 år på nett. På Antroperspektiv, bloggen til Sveriges Antropologförbund skriver Ulf Hannerz, en av fagets nestorer, lite henrykt om en lederartikkel i Dagens Nyheter. Der ble antropologien framstilt som lite relevant for samfunnet. Grunnen er, tror Hannerz, at antropologer i Sverige nesten ikke lenger skriver på svensk. «Så vad ska vi nu göra?», spør han og svarer: «Mera ’både-och’! Skriva för världens antropologer på engelska, men för en större läsekrets hemma på svenska. Det gäller nog också DIG som just nu läser detta.»
Dypdykket ned i tidsskriftene var heldigvis ikke like skuffende. Tvert imot! Jeg ønsket at ferien varte lenger. Listen over fristende artikler holdt nemlig på å vokse. Og jeg har ikke engang tittet nok på portalen idunn.no, en skattkiste og for en stor del på norsk! Tidsskriftene har – med god grunn – fått mye pepper de siste årene. De er blitt kritisert for å være dyre, fordi man betaler mye enten for å lese eller for å publisere. Dessuten resulterer publiser-eller-forsvinn-doktrinen i en overproduksjon som degraderer tidsskriftene til en dumpingplass for tekster.
«Trenger vi egentlig tidsskriftene», spurte Forskerforum derfor for tre år siden. Isteden begynte jeg å tenke: Kan – eller bør – ikke tidsskriftene i dag være viktigere enn noensinne? Mens avisene har stengt ned tilgangen til kunnskap, har tidsskrifter verden over åpnet opp, også innen antropologien. Mange av dem er av det idealistiske slaget, drevet av forskere som er opptatt av at kunnskap bør være fri. Her fant jeg det beste lesestoffet. De mindre tidsskriftene, som finske Suomen Antropologi, skotske Medicine Anthropology Theory (MAT) og engelske Anthropology Matters,ser seg som motpoler til den rådende akademiske kapitalismen og krever ikke penger fra hverken lesere eller forfattere. Leser du forordene, får du en anelse om gløden som driver dem. I forordene finner du ikke bare en oppsummering av artiklene, men også tidsskriftets sjel. Du lærer: Til tross for nyliberalismens kolonisering av akademia finnes det fortsatt mange forskere som brenner for noe annet enn publiseringspoeng og impact factor! Ambisjonen er en vitenskap som inkluderer mennesker utenfor akademia ved hjelp av godt språk og eksperimentelle presentasjonsformer (selv om de fortsatt har en vei å gå). For hva er vitsen med et demokrati uten en opplyst offentlighet?
Men er ikke vitenskap ofte litt for sært? Ikke i det hele tatt, insisterer MAT-redaksjonen og viser til den store rekkevidden til artiklene. Interessen er der! Gløden blir ikke mindre når vi forlater Europa og tar en titt på Vibrant, bladet til den brasilianske antropologiforeningen. I lang tid har de vært opptatt av å holde ved like en «global antropologisk dialog» som utfordrer det amerikansk-britiske hegemoniet i faget. I de siste utgavene finner vi mye engasjert forskning om livet under den høyreekstreme regjeringen i Brasil. Samtidig utforskes relasjonen mellom antropologien og andre disipliner, som matematikk og ingeniørvitenskap.
Mens jeg gleder meg til sommerferien …
