Publisert 31. oktober 2024
«Wow!» «Fantastisk!» «Tøft og modig!» «Inspirerende!»: Lykkeønskningene strømmet inn da Ole-Morten Fadnes en dag slapp nyheten på sin egen Facebook-profil.
Med fartstid fra både Dagens Næringsliv og konsulentbransjen satt han som konstituert kommunikasjonsdirektør for Nasjonalmuseet. Likevel var det en annen drøm han skulle satse alt på, en som hadde ulmet nesten like lenge som det tok å realisere museet på Vestbanetomten: «Eg skal bli psykolog. Etter 25 år med arbeid innanfor medier og kommunikasjon, har eg sett ny kurs», skrev han.
– Jeg søkte, trakk meg, kom ikke inn, kom inn, sa fra meg plassen, søkte igjen og holdt på sånn i mange år før jeg tok steget, forteller han i dag, på Harald Schjelderups hus på Vinderen i Oslo.
Da karaktersnittet for opptak nærmet seg et nivå som ville utgjøre et reelt hinder, slo han til. Samtidig klaffet det med privatlivet. I januar 2022 startet han på profesjonsstudiet i psykologi ved siden av full jobb som senior kommunikasjonsrådgiver.
Men med barna nesten ute av redet, kunne han ta på seg nye utfordringer:
– Så får det heller være litt rart at mange av medstudentene er på alder med eldstedatteren min, sier han med et smil.
Snart blir det kanskje mange fler som han. Livslang læring, voksnes læring, kompetanseutvikling, etter- og videreutdanning er fremtiden for høyere utdanning, skal vi tro myndighetene (se også faktaboks). Kompetanseutvikling gjennom hele livet må til for å videreutvikle arbeidsstokken når det blir færre unge. Studenten som ungt, ubeskrevet blad, med studielån, fri studietid i ukedagene og deltidsjobb i helgene, er snart en egen kategori blant mange, skal vi tro ordskiftet i utdanningspolitikken.
80 000 av studentene i Norge er over 30 år, ifølge Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse, en av de høyeste andelene i Europa. En stor del av disse studerer ved det som kalles fleksible studier: en sekkebetegnelse for alt av kortere kurs, samlingsbaserte program og studier som gjennomføres på nett eller på deltid. Ved gradsgivende bachelorprogram og tilsvarende hovedveier inn i akademia, er snittet på 25 år, med en helt marginal andel av studentene på fleksible program. Flere emner under universitetsstudier med gradsstruktur uttrykker eksplisitt at de ikke passer for studenter i arbeidslivet.
Markussen-utvalget la frem en utredning av forutsetninger for livslang læring i 2019. Rapporten pekte på at økonomiske aspekter – både for institusjonene og for studentene selv, var det største hinderet. Finansieringssystemet gir få insentiver til å tilrettelegge for voksne studenter, da utdanningsinstitusjonene tjener mest på studenter som tar mange studiepoeng fordelt på få emner, raskest mulig og med høy fullføringsgrad, mens Lånekassen først nylig har begynt å tilby tilleggslån for dem over 30 år. Generelt sett pekte rapporten på at utfordringen framover vil bli å sikre den kontinuerlige oppgraderingen av voksne folks kompetanse og at ‘etter utvalgets syn er dagens utdannings- og opplæringssystem ikke godt nok rustet for denne oppgaven’.
– Ser du den sliden der? Tre veldig morsomme sitater, som alle sier de samme tingene, sier Jon Furholt. Som utdanningsforsker ved NIFU forsker han på arbeidslivets forhold til kompetanseheving og livslang læring. Dessuten studerer han selv ved siden av jobben.
På sliden står det:
«Det må legges til rette for systematisk læring på alle tidspunkt i livet», «Oppfatningen om at en er ferdig utdannet når den grunnleggende yrkesutdanningen er fullført, må endres» og «Til sammen mener utvalget at det er behov for en dreining i synet på utdanning og kompetanse. Vi trenger en kompetansemodell der vi lærer hele livet, men jobber underveis».
– Nå er vi i en arbeidslivssituasjon der det sies at vi må ta et skritt vekk fra den modellen der folk tar én grunnutdanning, og så er vi ferdige, og heller ta litt læring hele livet. Det som er morsomt med disse tre sitatene, er at de er fra de tre NOU-ene som handler om livslang læring og etter- og videreutdanning. Helt tilbake til 1980-tallet. Alle har forsøkt å si noe om det samme – og relativt lite har skjedd. Folk tar lang grunnutdanning. Og så går de ut i arbeidslivet, og så er det noen som fyller på underveis.
Og de norske NOU-ene er ikke alene. Peter Arbo ved UiT Norges arktiske universitetet skriver i artikkelen «Livslang læring – fra slagord til reform» at internasjonalt, og spesielt i Europa, siden 60-tallet har vært bred politisk enighet om at vi skal ‘lære hele livet’, drive ‘permanent utdanning’ og at ungdoms arbeidskraft sløses med ved å sitte for lenge på skolebenken i gode år.
– Du kan tolke det som at det er systemproblemer, og noe av det er nok det. Men det kan også hende at vi har behov for lange grunnutdanninger, sier Furholt, som tror det viser at de lengre løpene ruster godt for arbeidslivet.
– Kanskje den bakenforliggende ideen om mastersyke og at vi utdanner folk til for mye, må nyanseres kraftig.
Selv kjenner han utfordringene til de voksne universitetsstudentene på kroppen. Doktorgraden hans i filosofi var mager på kvantitativ analysekompetanse, og under pandemien meldte han seg som opp som masterstudent i sosiologi. Den nye kompetansen ble viktig for arbeidet han gjør som forsker i dag.
– Da var alt veldig greit, alt var digitalt, og det var bare å logge seg på og av mellom slagene. Jeg merker nå at det er utfordrende å følge opp det obligatoriske fysiske oppmøtet på seminarer. Kunne jeg bare logget på en time eller to i løpet av en arbeidsdag, hadde det vært enormt tidsbesparende.
For Ole Morten Fadnes er Nasjonalmuseets lunsj kokkelert av stjernekokker og utsikt over Akershus Festning byttet ut med baguett med ost og Cola Zero i kantinen på Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo.
– Det er det å gjøre det som er bøygen. Det koster vilje. Det må jo falle på plass. Og så må man kunne klare det finansielt, sier han.
For Fadnes ble det et verdivalg. Han tror også voksenlivet gir verdifull ballast å ha med seg inn i både studiet og virket:
– Det å ha stått i det selv tror jeg har en verdi. Det er noe med å ha gått på virkelige smeller, hatt vanskelige perioder, opplevd nederlag, sykdom, hva det måtte være. Det er en forståelse for menneskelivet som er vanskelig å få i pensum.
I perioden med dobbelt løp hadde han åpen kommunikasjon med arbeidsgiver. Han fikk noe mer frihet i stillingen mot det at han til enhver tid måtte være tilgjengelig som pressekontakt. Han svarte på sms-er fra journalister under forelesninger, og ringte dem opp i pausene. Noen dager sitter etset i minnet:
– Jeg var på vei inn i et obligatorisk seminar, og så ringer telefonen: Nå har vi aktivister som har prøvd å lime seg fast i Skrik. Da var det bare å snu i døren og si at: Beklager, akkurat denne gangen kan jeg ikke.
– Du har hatt en forståelsesfull arbeidsgiver?
– Absolutt, de har vært veldig forståelsesfulle og smidige. Og det høres kanskje litt rart ut, men det ga energi å ha dette på siden.
– Problemet med livslang læring ved universitet og høgskoler er at den ikke er rigget for voksne studenter og deres livssituasjon, sier Hedvig Skonhoft Johannesen.
– Jeg tror vi kommer til å få så store kompetanseutfordringer fremover, både lokalt og globalt, at vi må tenke annerledes rundt hvordan vi organiserer for læring. Og da tenker jeg at det må gå utover et universitet som den eneste læringsarenaen, men at den demokratiske deltagelsen, kritisk tenking og refleksjonen som man får der er helt vesentlig.
Hun er professor i yrkespedagogikk på Oslomet og har akkurat lansert antologien Lifelong Learning: Expanding Concepts and Practices, der hun og medforfatter Olav Eikeland skisserer et utvidet teoretisk felt for livslang læring. De bruker gjerne læring «fra vugge til grav» som begrep, ikke som tiltak sentrert om grunnutdanningsløp eller voksenlivet, men en omfattende læringsfilosofi som inneholder alle læringsprosesser og forløp vi er gjennom.
– Alle læringsprosesser tar mye tid, sier hun. Det er det som er krevende med den kompetansepolitikken vi ser nå – at man ser for seg korte, små moduler. Og da lurer jeg veldig på hva man egentlig får ut av det – kanskje tre studiepoeng? Men hva sier egentlig tre studiepoeng?
Hun mener dannelsesbegrepet også må få stå sentralt i voksnes læring, så vel som de klassiske utdanningsløpene.
– Det er derfor vi tenkte det var viktig og stoppe opp litt og drive med teoriutvikling.
Hun ser ikke på utgivelsen som en debattbok, men som bidrag til et felt som kan ligge til grunn for myndighetenes kompetansepolitikk.
– Jeg har et ambivalent forhold til at det er arbeidslivets kompetansekrav som skal få forrang når man ser på innholdet i emner og studieplan. Universitetene må ha rammer som gjør at vi kan gi de voksne studentene et utdanningstilbud som gjør at de faktisk lærer det vi sier at vi skal lære dem.
– Jeg har vel aldri vært en sånn skolegutt, sier Simon Asphaug. Han holder blikket på leken i sandkassa, mellom røde hus i Sofienbergparken barnehage i Oslo. Det graves og sklis rundt i skjønn forening, et titalls regntøykledde barn utfolder seg i sandkasser og på lekestativer, det lekes og løpes og dyttes i jevn formiddagstakt.
– Hadde det ikke vært for ABLU hadde jeg aldri tatt utdanning i faget som jeg er så glad i.
Etter tretten år i yrket, og «sikkert ti» søknader om å få være med på det populære studiet Arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning (ABLU), sikret barnehageassistenten og studenten seg plass høsten for tre år siden. Siden det han han stått i 60 prosent jobb, mot 80 prosent lønn og 60 prosent studieprogresjon, som er avtalen mellom studiested og arbeidsgiver i programmet. I løpet av fire år har han en bachelor i barnehagepedagogikk, er kvalifisert til å avansere på egen arbeidsplass og til å veilede andre studenter i praksis. Studiet har en haug med søkere årlig, tar kun opp fast ansatte i barnehage med minimum tre års erfaring, og er enkeltstudiet med flest nye tildelte studieplasser i årets statsbudsjett.
Ordningen tilrettelegger for at flere tusen av dem som jobber med barn har fått fagkompetanse og utdanning til jobben de gjør.
– Jeg har alltid følt meg litt mellom assistentrollen og pedagogrollen, sier Asphaug.
Studiene har blitt en måte å ta grep om eget fag på.
– Jeg har ofte sittet og hatt samtaler hvor jeg vet hva jeg mener, men ikke hvordan jeg skal si det.
Etter tre år på skolebenken er fagterminologien blitt en integrert del av hverdagen.
– Det som er veldig fint med studiet er at man får inn kunnskap som både kan reflekteres tilbake på over ti år med praksis, men også ut i den daglige praksisen, hvor jeg ser at «oi – hvorfor gjør jeg egentlig det?» Eller jeg kan argumentere for at «jo – dette er viktig på grunn av det og det». Så er det litt fastsatte meninger og sånt som kanskje har godt av å rives litt opp i etter mange år i jobb også.
Nå tror han nesten han kan oppleves som en fagnerd, som har gjort det til en kjepphest å bruke fagterminologien aktivt i dagligtalen på jobb.
– Det gjør det også lettere å huske det til eksamen, ler han.
– Det var nesten et faglig paradigmeskifte da vi lanserte å se jobb og studier i sammenheng, sier Mette Tollefsrud. Hun er faglig prosjektleder på Oslomet og ledet arbeidet med å utvikle det nye studiet forut for oppstarten i 2007. Nyskapingen ble møtt med begeistring blant samarbeidspartnere og studenter, men også mye motstand internt og i fagmiljøet. Det var en frykt for at kvaliteten skulle forringes. Nå er nettopp de hybride modellene som trekkes frem i regjeringens rekrutteringsstrategier og profesjonsmeldinger.
– Det trengs rett og slett nye studiedesign for å fange opp folk.
Søkertallene til barnehagelærerutdanningen er stadig fallende, mens på ABLU er nåløyet trangt.
Hun mener et ledd i tenkningen om livslang læring må ligge i selve studiedesignet.
– Du er nødt til å se dette livslang-læring begrepet også inn i premisset om at folk skal ha like muligheter til å utdanne seg. Akademia er fortsatt veldig klassedelt, og dette trenger vi å bli utfordret på, mener hun.
– Det trengs rett og slett nye studiedesign for å fange opp folk.
Ved Psykologisk institutt er det lange tradisjoner for nærhet til praksisfeltet. Likevel er studentene påfallende like. Alder – og erfaring – blir en mangfoldig kvalitet i seg selv.
– En leder skal kommunisere sin visjon til andre, sier professor Bjørn Lau til seksti oppmerksomme studenter. Han foreleser i organisasjonsledelse, og tema er hva slags kompetanse ledere kan dra nytte av.
– Ledelse er et komplekst, uorganisert felt, fortsetter han.
Dette er hjemmebane for Ole-Morten Fadnes.
– Jeg håper jo lærestedene kan se verdien av å ha en litt mer blandet studentmasse, ved å legge til rette.
Alt burde i hvert fall ligge til rette for fruktbare utvekslinger i seminargruppa han deltar i.
– Du har prestert høyt karrieremessig tidligere. Hva tenker du om at du kommer til å ha en relativt kort karriere som psykolog?
– Nei, den er ikke så kort. Det er 15–16 år. Samtidig som jeg fikk en kommentar fra noen om at jeg sikkert kom til å fakturere til langt oppi 80-årene. Det får vi nå se på. Du må være relativt klar i hodet for å ha denne jobben, men så lenge du er det, er det en jobb det er mulig å ha som godt voksen.
Midtveis i karrieren ble et godt tidspunkt for kursendring.
– Da jeg bestemte meg, hadde jeg jobbet i et par og tyve år – det var et par og tyve år igjen til jeg skulle pensjonere meg, hvis jeg gjorde det da jeg var 70. Så da tenkte jeg: Orker jeg å ha denne jobben, være i den bransjen som jeg er i nå, frem til da? Svaret var høyt og tydelig nei. Det ville jeg ikke. Så kunne jeg gjort små justeringer. Jeg valgte å gå for plan A, det jeg hadde mest lyst til.
– Samtidig er dette en jobb der læringen fortsetter lenge etter at du er ferdig utdannet. Du blir aldri ferdig utlært psykolog.
