Publisert 6. august 2019 kl. 09:25
NTNU-professoren Filippo Berto er den første som kommer og siste som drar fra jobben. Klokken seks om morgenen er 41-åringen på plass på kontoret på Gløshaugen i Trondheim. Han holder på til rundt syv om kvelden. Hver lørdag og søndag, mens kona sover, klarer han å presse inn seks-syv ekstra timer.
– Jeg er svært begeistret for jobben min. Jeg ser på den også som en hobby, og prøver å bruke så mye tid på den som mulig, sier italieneren på telefon fra en forskningskonferanse i utlandet.
– Og resultatet av mitt arbeid er artikler. Måten å kommunisere mitt på, er å publisere, fortsetter han.
Berto er ekspert på utmatting i konstruksjoner. NTNU hentet ham først fra inn som såkalt International Chair til et program for fremragende forskning, fra Universitetet i Padova i Italia.
Han ble altså rekruttert fordi han var blant de fremste på sitt fagområde, og har bygd seg opp en gruppe ph.d.-studenter han publiserer mye sammen med.
Og målt i antall publikasjoner, har Berto levert så det holder.
Fra publiseringssystemet Cristin har Forskerforum fått innsyn i hvor mye hver enkelt forsker ved norske universiteter og høyskoler har publisert i perioden 2015 til 2018.
Av de over 24 000 faglig ansatte, var ingen i nærheten av Berto. Og det selv om han bare har jobbet i Norge tre av disse fire årene.
En fjerdedel av forskerne i Norge er nå utlendinger, og antallet utlendinger i akademia har vokst kraftig de siste årene. Selv flyttet Berto til Norge i 2016.
Men blant de som publiserer aller mest forskning, er innvandrere sterkt overrepresentert. Blant de 50 forskerne med flest såkalte publiseringspoeng, er 29 innvandrere. Det viser Forskerforums oversikt (se nedenfor).
– Jeg er ikke overrasket over at de topper den statistikken, sier innvandringsforsker Arnfinn H. Midtbøen ved Institutt for samfunnsforsking. Som styremedlem i Akademiet for yngre forskere har han også engasjert seg i temaet utlendinger i akademia.
Midtbøens inntrykk er at mange fag tiltrekker seg langt flere internasjonale forskere enn tidligere.
– De innstilles ofte på topp, fordi de ofte har høyere publikasjonsvolum og dels publikasjoner av høyere kvalitet enn de norske. Jeg tror det er et uttrykk for en av de positive sidene ved internasjonalisering av akademia. Man får veldig mange dyktige internasjonale forskere til Norge, sier han.
Vitenskapelig publisering måles i publiseringspoeng. En artikkel i et nivå 1-tidsskrift gir ett publiseringspoeng, mens en artikkel i de mer prestisjefylte tidsskriftene på nivå 2 gir tre poeng. Poengene utløser igjen penger fra staten til institusjonen. Når en artikkel har flere forfattere fra ulike institusjoner, deler de på poengene (se fakta nederst i saken).
I 2018 produserte hver faglig ansatte ved universiteter og høyskoler i snitt 1,17 publiseringspoeng. Filippo Berto derimot, kunne i fjor vise til 61 poeng.
Her er oversikten over de 50 forskerne med flest publiseringspoeng de siste årene. Innvandrernes opprinnelsesland står i parentes.
Presisering: I en tidligere versjon av denne tabellen var det beregnet for få publiseringspoeng for noen av forskerne. Enkelte som skulle være med på listen, kom heller ikke med. Dette er hovedsakelig forskere som har kreditert flere institusjoner for sine publikasjoner (for eksempel fordi de har ansettelsesforhold flere steder eller at institusjonen de jobbet ved har fusjonert).
Filippo Berto gir denne forklaringen til at utlendinger er på topp:
– Jeg tror hovedgrunnen er at Norge ikke er den endelige destinasjonen for mange av oss. Mange som kommer fra andre land, gjør en stor innsats for å bygge en god CV. Så planlegger nok mange å dra tilbake til hjemlandet sitt etter hvert, for å undervise og forske der, sier han.
Han tror mange sikter seg inn på høythengende stillinger i hjemlandet. Dessuten peker han på at norske universiteter aktivt rekrutterer internasjonale toppforskere.
Berto antar også at ulik arbeidskultur spiller en rolle.
– Generelt tror jeg arbeidsmiljøet er ganske avslappet i Norge. I land som Tyskland og Italia jobber folk 10-12 timer om dagen, og kanskje mer. Jeg var ikke den som jobbet mest der jeg jobbet før jeg kom hit. Norge har et godt velferdssystem. Det er ingen som krever at du jobber mer enn syv timer om dagen, sier Berto.
– Men det er klart at hvis du vil bygge deg opp en CV, er ikke syv timer om dagen nok. Noen ganger må du bruker netter og helger. Noen år kan du ikke ta ferie. Selv har jeg ikke tatt ferie de siste tre årene. Den eneste «ferien» jeg har hatt er når jeg har hatt litt fri etter forskningskonferanser, fortsetter han.
Kinesiske Chong-Yu Xu ved Universitetet i Oslo har bodd i Norge siden 2005. Hydrologen jobber blant annet med fremtidig tilgang til vannressurser, i forbindelse med klimaendringer. Professoren er den mest publiserende forskeren ved Universitet i Oslo, og nummer ni i Norge.
Han sier at som utlending har følt at han må jobbe ekstra hardt.
– Det er nødvendig å jobbe hardt. Du har et sterkere press mot deg. Du er nødt til å jobbe hardt for å gjøre det best, eller i hvert fall bra. Hvis ikke: Hvorfor ga deg, som er utlending, jobben? Det er mange ting du som utlending ikke klarer å gjøre like godt som dine kolleger som er født i landet, sier han.
– Så du føler at du har ekstra mye å bevise fordi du er utlending?
– Ja, jeg tror det. Jeg har snakket med kolleger, som også er utlendinger, om dette. Vi pleide å si til barna våre at når du forlater hjemlandet ditt og flytter til et nytt land, må du – helt fra de tidlige skoleårene – gjøre det godt. Hvis ikke blir det vanskelig å finne jobb og andre ting.
Chong-Yu Xu er også redaktør eller assosiert redaktør i seks tidsskrifter. Ifølge registeret Cristin har han bidratt til mer enn 40 artikler i 2018. Han sier han for det meste publiserer sammen med ph.d-er og unge forskere.
Blant innvandrere på topplisten for publisering, er folk fra Sri Lanka og Argentina, så vel som Sverige og Tyskland. Noen har bare vært i Norge noen få år. Andre har bodd her halve livet eller mer.
Noen som også kan bidra til å forklare utlendingenes dominans, er forskjeller mellom fag i hvordan forskningen er organisert.
– En del av de som publiserer mest, leder ofte store forskningsgrupper, og er med på veldig mye av det som publiseres, sier Knut Liestøl, som sitter i Det nasjonale publiseringsutvalget til Universitets- og høgskolerådet.
Ofte er utlendinger hentet inn nettopp for å lede forskningsgrupper. Men mens denne type organisering er fremtredende i medisin og realfag, har humaniora og samfunnsfag i liten grad et slikt system, fremhever Liestøl.
Og flertallet av forskerne på topp 50-listen kommer nettopp fra realfagene, hvor innvandrere er overrepresentert. I Norge i 2014 var 45 prosent av forskerne i matematiske og naturvitenskapelige fag innvandrere, ifølge forskningsinstituttet Nifu.
Oslomet-rektor Curt Rice flyttet fra USA til Tromsø for snart 30 år siden. Det var noen særegenheter ved norsk arbeidsliv den unge lingvisten ikke skjønte med én gang.
– Hvis jeg var på jobb klokken 17, var det stort sett bare utlendinger der. I begynnelsen tenkte jeg at det må være en slags «faculty club» jeg ikke visste om, som alle var på. Men så viste det seg at de var hjemme med barna. Som jo er en veldig fin ting, sier Rice, som også er leder for Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning.
Heller ikke han er overrasket over at utlendingene dominerer topplisten. Han tror mange er her midlertidig, og dermed må bygge opp en CV. Og det kan være kulturforskjeller, folk kan komme fra land der de er mer opptatt av produksjon enn i Norge.
– Som utlending selv, vet jeg at man har mindre sosialt nettverk, og kanskje mer fokus på arbeidet, sier lingvisten fra Minnesota.
Filippo Berto, som altså er Norges mest publiserende forsker, forsker på hvordan konstruksjoner reagerer på gjentatte belastninger. Det er det som kalles utmatting eller materialtretthet. Med stor grad av presisjon kan man beregne levetiden til en konstruksjon, og når den trenger vedlikehold.
På spørsmål om hvordan han klarer å publisere så mye, trekker han for det første frem at han konsentrerer seg nesten fullt og helt om forskningen. I motsetning til mange andre, unngår han alle konsulentoppdrag for industrien. Han har lite undervisning, bare ett kurs på masternivå, som er betraktelig mindre enn det han hadde i Italia.
Rundt seg har han desstuten bygd opp en stor gruppe med masterstudenter, som kommer på utveksling fra internasjonale toppuniversiteter, og ph.d-kandidater som han veileder. De samarbeider også med Berto om å skrive artikler.
– Hvor stort er ditt bidrag til artiklene?
– Jeg tror bidraget er ganske stort. For den opprinnelige ideen blir alltid diskutert med meg. Og hoveddelen av artikkelen blir alltid utviklet under min veiledning. Hver dag diskuterer vi funnene og teksten, jeg møter ph.d.-studentene to ganger om dagen.
Berto har ingen umiddelbare planer om å forlate Norge.
– Jeg liker meg i Norge, men jeg vil dø i mitt eget land. Om ti-tolv år må jeg vurdere hva som er best for min fremtid og min familie. Jeg forlot mine foreldre i Italia. De blir eldre og vil trenge hjelp. Jeg er fullstendig dedikert til jobben min. Jeg er lei meg for at jeg ikke gjør nok for familien min i Italia. For kona mi er det også krevende å være i Norge uten foreldrene, sier Berto, som nylig har blitt far for første gang.
Det er mulig at trekk ved det norske samfunnslivet begrenser forskningsproduksjonen, erkjenner Curt Rice.
– Men det er en balanse i livet her man ikke finner alle andre plasser. Jeg har selv hatt forskningsopphold i Nederland to ganger. Det var ikke uvanlig å ha møte i forskningsgruppen klokken seks en ettermiddag, eller på en lørdag. Jeg husker fra USA at hvis du fortalte på en mandag at du hadde gått på ski i helgen, var det nesten kritikkverdig. Det er sunt og veldig bra med en balanse. Men det er mulig det påvirker produksjonen, sier Rice.
Han minner også om at antall publiseringspoeng ikke nødvendigvis sier noe om kvaliteten på artiklene.
– Er «Moserne» på listen din? spør Rice.
Nei, nobelprisvinnerne Edvard og May-Britt Moser har riktignok publisert mer enn de fleste. Men oversikten viser også at det er over 1000 norske forskere med flere publiseringspoeng enn dem de siste fire årene.
– Det er flott at folk publiserer og får tilbakemeldinger fra kolleger. Men man må ikke blande hyppighet med kvalitet. Disse poengene er primært et tegn på produksjon, sier Rice.
Dette er publiseringspoeng:
