Av Forskerforum
Publisert 22. november 2024
Mange akademikere er forsiktige med å ytre seg om kontroversielle saker i mediene. I alle fall utover akkurat det de selv har forsket på. Kjetil Rommetveit virker ikke som han er så skvetten – han har ytret seg om alt fra pandemi-sporing til Fosen-vindmøllene, kunstig intelligens, strømsystemet og scenarier om russisk påvirkning. Et bredt utvalg kontroversielle saker, som på overflaten virker svært ulike. Men fellestrekket er nettopp at disse problemene er komplekse, og at de er gjenstand for digital endring og påvirkning. I tillegg er dette felter der ulike former for akademisk kunnskap havner i dragkamp – med hverandre, med politiske mål og med teknologiske drivkrefter.
Rommetveits felt er vitenskap og teknologistudier. Han har selv blant annet forsket på storskala, digitale forskningsprosjekter og infrastruktur, særlig i EU. Men «snodig nok», som han sier selv, er dette tverrfaglige feltet generelt litt skeptisk til en del overmodige løfter som gis på tverrfaglighetens og vitenskapens vegne.
– I politiske festtaler eller uttalelser fra universitetspolitikere proklameres tverrfaglighet ofte som et slags vidundermiddel, mens det i praksis er vanskelig å få til å fungere. Ta for eksempel klimaproblemene. Vi er enige om at vi trenger en energiomstilling, og at vi bør ha grønn teknologi. Men handlingsalternativene fremgår i stor grad fra det som noen av mine kollegaer kaller for «sosiotekniske forestillinger» og «løftenes sosiologi»: Løsningen er definert gjennom vitenskap og teknologi, og premissene for politikkutforming rettes mot noe man ønsker å oppnå i fremtiden. Da er det noen perspektiver som passer inn i denne forestillingsverdenen, mens det er andre som ikke gjør det.
– Sånn som med vindmøllene på Fosen, der noen hadde gode intensjoner om å skape grønn energi, men glemte å ta hensyn til lokalbefolkningen sine rettigheter i prosessen?
– Ja, de glemte også miljøvernene – men særlig den samiske lokalbefolkningen. Hvis du skal ha en storskala omstilling, så er det typisk ingeniøren og planleggeren sitt språk som dominerer. Lokal kunnskap, verdier og praksis er vanskelig å formulere i det styringsspråket som brukes i risikoanalyser eller planleggingsdokument. I tillegg overses gjerne kvalitative, humanistiske perspektiver og den dømmekraften som blant annet finnes i jussen.
– Og i Fosen-saken kan man vel legge til historisk og antropologisk kunnskap?
– Ja, så det må undersøkes i hvert konkrete tilfelle, man må litt tilbake til den virkelige verden hvor folk faktisk lever livene sine, i motsetning til samfunnsingeniørenes systemverden.
– Vitenskap og teknologi inngår i stadig sterkere grad sammen med politisk makt, og blir en definerende faktor for politikkutforming, sier Kjetil Rommetveit.
Rommetveit mener dessuten at kompleksiteten i å gjennomføre store tekniske visjoner svært ofte undervurderes:
– Ta de store ambisjonene vi har nå om å ta i bruk kunstig intelligens i alle offentlige sektorer: trafikksystemer, helsesystemer, strømsystemer og sikkerhetssystemer. For det første får du ganske store tverrfaglige oversettelsesproblemer. Språket til en etiker eller jurist beror på tolkning, men når dette skal kodes inn i digitale systemer, så er det nødt til å lages matematiske, entydige kategorier.
– Som å sette tallverdi på ulike menneskeliv – yngre, eldre, mer og mindre produktive?
– Ja, og det blir jo en reduksjon av kompleksiteten i de fleste moralske situasjoner. Dette erkjennes i noen grad, idet man søker å ta med samfunnsvitere, jurister eller etikere i store prosjekter. Men slike bidrag kan vanskelig erstatte reell politisk medvirkning og diskusjon.
En annen utfordring som undervurderes, er implementeringen av KI i organisasjonene, mener Rommetveit.
– Det finnes en visjon om at teknologien skal være arbeidsbesparende, men veldig ofte ender det opp med at du må ha nye folk som skal styre teknologien, og den må innarbeides på nye måter. Så får du leger som sliter med økte rapporteringskrav, nye former for ekspertise kommer inn for å vurdere konsekvenser av roboter og e-helse, og dessuten kommer nye former for risikovurdering og styring for kunstig intelligens.
– Litt som da innføringen av e-post lovet økt effektivitet, men endte opp som et tidssluk i mange organisasjoner?
– Det er et godt eksempel.
– Du har forsket på norske strømbrukere sine opplevelser. Har slik teknisk infrastruktur også tverrfaglige utfordringer innebygd?
– Når alle norske husstander nå har fått smarte strømmålere installert, har det et sted i prosessen skjedd en risikovurdering for ditt personvern. Moralske standarder bygges inn i digital infrastruktur, etter idealer om personvern, ansvarlig bruk, etterrettelighet og transparens. Utvikling av slike etiske standarder synes nødvendig og riktig, men kan også fungere som forsøk på å imøtekomme kritikk. Man sier at «vi har tatt det med i betraktningen allerede, vi har gjort risikovurderinger, og vurdert mulig påvirkning på personvernet ditt.» Dermed blir de funksjonene som tidligere har blitt håndtert av institusjoner, delvis overført til teknisk infrastruktur. Dette er «tause» strukturer, som legger føringer for hva både borger og politikere kan forstå noe av.
– Er det et problem?
– Du husker kanskje at forfatteren Jan Kjærstad skrev en kronikk i Aftenposten om strømsystemet og prissetting? «Jeg forstår ingenting lenger», sa han, og spurte om Jonas Gahr Støre kunne forklare. Slik frustrasjon er også et gjennomgangstema i våre undersøkelser med norske strømforbrukere i Bergen i forbindelse med digitaliseringen av strømnettet. Systemet blir mer og mer komplisert, fordi flere aktører skal hekte seg på: fornybarprodusenter, men også leverandører av tjenester for å spare strøm, selgere av elektriske produkter og andre tredjeparter. Mellom borgeren og politikeren har du fått et system som er så komplekst at det lever sitt eget liv.
– Dette sender mine tanker til finanskrisa i 2008, som kom av et system med avanserte finansielle instrumenter som ingen forsto rekkevidden av, kanskje ikke en gang den lille gruppen mennesker som gjorde seg rike på dem?
– Det er så klart ikke akkurat det samme, men jeg ser parallellen. Det er noe med det klassiske sosiologiske begrepet «ansvarspulverisering»: Når du har en så komplisert verdikjede, hvordan kan du plassere ansvar hvis noe går galt, i dette nettverket av aktører?
– Så som samfunn bytter vi ut ansvarlighet i håp om å få igjen verdien i form av effektivisering?
– Rasjonalet er jo at ting gjøres mer effektivt når de håndteres på en større skala. Sannsynligvis var det bra å integrere strømsystemet med Danmark, Sverige og Finland, men så er det jo flere som sier at vi skulle ikke bygget kablene til kontinentet, vi skulle stoppet et eller annet sted. Og det samme gjelder kanskje hele kompleksifiseringen av kraftsystemet. Statkraft vokser frem som en slags stat i staten. og selv Støre vet ikke riktig hva de holder på med. Politikerne er i stor grad prisgitt den tekniske ekspertisen.
– Hvordan merkes dette for folk flest?
– Når jeg har intervjuet fokusgrupper, hører jeg gjennomgående historier som «Jeg har ikke bedt om disse vindmøllene som står i nabolaget, og dessuten så blir strømmen bare dyrere.» Vi lever i et samfunn som har vært gjennomtrengt av en forestilling om fremskritt, vi skal optimalisere og effektivisere, men i økende grad føler ikke folk at det kommer dem til gode. Det fremstår som en fremmedgjøring fra institusjonene.
– Det høres ut som en historie om manglende tillit, men til hvem?
– Det er vel mistillit mot elitene, eller eksperter. Eller kanskje like mye mot institusjonene.
– Inkludert vitenskapen?
– Ikke nødvendigvis mot vitenskapen. Ta for eksempel folk som prøver å undergrave klimavitenskapen. De snakker ikke om skapelsesberetningen eller mystiske krefter, men de framsetter «alternative fakta» og snakker i et vitenskapelig språk. Mistilliten er rettet mer mot institusjonene som vitenskap og teknologi inngår i.
– Hva kan forskere gjøre for å bedre tilliten?
– Mye av det som jeg og mine kollegaer ved Senter for vitenskapsteori har drevet med, har vært forsøk på å få til økt offentlig deltaking i beslutninger som har med vitenskap og teknologi å gjøre. Et godt eksempel var forskere fra Oslomet, som under Fosen-saken satte opp «Elsa Laura Renbergs Institutt» for å formidle mellom ulike aktører og bidra med forskningsbaserte perspektiver inn mot beslutningstaking. De identifiserte spesifikt «maktfordeling» og demokrati som del av sitt oppdrag. Forskere kan altså fungere som moderatorer og tilretteleggere. De kan også gå mer kritisk til verks og etablere mot-perspektiver der hvor mektige aktører har blitt enerådende. Et eksempel her er marinbiologers opprop mot utvinning av mineraler fra dyphavet utenfor Norskekysten, som utgjør høyst nødvendig korreks til staten og utviklerne.
– Hva med idealer om nøytralitet og objektivitet?
– Selv aktivistiske forskere må holdes ansvarlig overfor et fagfellesskap og må kunne begrunne sine standpunkter via mer eller mindre aksepterte begreper, teorier og funn. Sånn holdes de til ansvar og beholder legitimitet selv i konfliktfylte spørsmål. Samtidig bidrar de til at kunnskapsbasen endres og «flytter på seg» i møte med nye utfordringer. Jeg har sammen med kollegaer beskrevet denne dynamikken gjennom et begrep om «epistemiske nettverk».
– Handler dette også om hvem som skal ta plass og definere den store samtalen om samfunnsutviklinga?
– Ja, det er noen folk – typisk sånne TED-talk-visjonære – som har blitt bemektiget til å artikulere disse fremtidene som alltid er rett rundt hjørnet. Og makten sentreres rundt noen større forskningsinstitusjoner, store teknologiselskaper, mektige finansaktører, militære institusjoner, som utsier disse mulige fremtidene.
– Men hva er da alternativene til de store, visjonære, teknologiske løsningene?
– Det finnes flere eksempler på at folk tar skjeen i egen hånd, med eller utenfor etablerte institusjoner. Som verksteder og digitale plattformer som kan brukes av folk til å lage eller reparere ting. Eller som da familien min bodde i Barcelona, der hadde de noe som heter Centro Civico: Et slags samfunnshus der man plasserte de eldre sammen med barna, så de kunne aktivisere og passe på hverandre. Det medførte også mindre reising for foreldrene, fordi de hadde både sine gamle og sine barn på samme sted. Man søker altså å løse flere problemer samtidig, og ser dem ikke som isolerte.
– Og det er et lav-teknologisk, menneskelig alternativ til ambisjonene om kunstig intelligens og roboter i eldre-sektoren? Å la menneskene ta seg av hverandre i stedet?
– Nettopp. Hvis utgangspunktet blir at teknologi alltid skal legge seg oppå og skape disse forbindelsene – da kan det komme i veien for enklere, bedre og kraftigere løsninger. Jeg er på ingen måte imot teknologi, men vi må rydde unna mye støy for å se verden litt mer sånn som den er.
– Har du et eksempel på teknologi med mer folkelig forankring, da?
– Du har Ushahidi-plattformen, en mobilplattform som ble brukt til å rapportere vold ved valg i Kenya. En veldig enkel teknologi som gjorde at folk kunne rapportere inn fra mobiltelefonen fra grisgrendte strøk om forsøk på å stoppe folk fra å komme frem til valglokaler. Ellers har du bruk av sensorer og geolokaliseringsteknologier for å synliggjøre og avdekke miljøproblemer. Et eksempel er målinger av luftforurensning på Danmarksplass i innfartsåren til Bergen, utført av organisasjonen Ren Luft Danmarksplass.
– Det minner meg om at en av de mest vellykkete og nyttige plattformene på internett er Wikipedia, som er drevet av menneskelig initiativ – og ikke algoritmestyrt, som Instagram og YouTube.
– Ja. Eller internett i seg selv. Det er jo i utgangspunktet et mirakel av menneskelig kreativitet.
– Fellestrekkene for de løsningene du nevner nå er at de ikke er automatiserte og «smarte», slik teknologene drømmer om, men at de hviler mye på allmennmenneskelig initiativ og dømmekraft?
– Jeg er ikke i prinsippet imot automatisering, særlig ikke dersom det medfører mindre arbeid og økt felles velferd. Men vi trenger en kritisk debatt om hva som bør automatiseres og hvordan. Alternativet er at vi begrenser det politiske handlingsrommet, og den praktiske virkelighetsorienteringen som folk trenger. I områder som helsevesenet eller offentlig forvaltning må det være rom igjen for det menneskelige skjønnet for å skape løsninger, vi kan ikke bare gi kontrollen til de store plattformene som styrer maskinene.
