Av Ragnhild Fjellro
Publisert 5. desember 2014 kl. 10:10
Et demokrati er ikke et sett med verdier, men et system for å håndtere uenighet, hevder Lars Laird Iversen. Slik blir nasjonen Norge et eksempel på et uenighetsfellesskap.
Begrepet utforskes i en relativt essayistisk sjargong der sosiologen på Menighetsfakultetet ved Universitetet i Oslo flagger egne meninger, og begrunner og forklarer dem i en bred pedagogisk og faglig kontekst. Hans mål med boken er å tilby «helt nye sammenhenger og innfallsvinkler» i – og om – samfunnsdebatten. Han henvender seg først og fremst til bachelorstudenter som kan trenge et overordnet perspektiv mot slutten av pensumlista. Etter min oppfatning treffer han rimelig godt.
Den enkle definisjonen på uenighetsfellesskap er «en gruppe mennesker med ulike meninger, som er i en felles prosess for å løse et problem eller en utfordring». I Iversens bok blir disse eksemplifisert i nasjonen, skoleklassen og individet. Etter et introduksjonskapittel der begrepet avklares, ved at forbehold tas og nyanser skisseres, starter han med mennesket. Det forklarer han i sosiologiske, pedagogiske og psykologiske termer der han blant annet henter spenstige eksempler fra hjerneforskningen og biologien, og behandler så å si uenighetens vesen i det individuelle.
Han berører temaer som stereotypier, rasisme, sinne og kreativitet, og underveis plasserer han individet i et stadig tydeligere samspill med andre. Samspillet blir med inn i neste kapittel der han behandler uenighetsfellesskapet i klasserommene. Han ser på disse som demokratier i liten skala, og som øvingsarenaer for senere samfunnsdeltakelse. Sosiologen innleder kapittelet ved å problematisere begrepet verdier, og oppfatningen av dem som limet i samfunnet. Etter en innsiktsfull gjennomgang der han berører aktuelle temaer som autentisitet, normalitet, forventninger, respons og teknikker for å skille sak og person, tar han problematiseringen av verdier med over i det siste kapittelet. Her henter han eksempler fra konkrete hendelser og debatter i norsk offentlighet, blant annet Bondeviks opprettelse av en verdikommisjon som etter en tids arbeid fant få felles norske verdier alle kunne enes om.
Bokas svakhet er at den kan bli litt pratsom (i kjent sosiologisk stil). Den personlige tonen er likevel frisk og tidvis svært medrivende. Boka byr virkelig på det den lover: helt nye sammenhenger og innfallsvinkler til samfunn, demokrati, debatt og uenighet. Boka er først og fremst sosiologisk, men i sin grunnholdning er den likevel tverrfaglig ved at den henter perspektiver og kunnskap fra et vidt spekter av teorier og fagretninger, og evner å sette disse sammen i en meningsfull helhet. Det er godt gjort i et ellers fragmentert samfunn, og i et rikt spenn av akademiske tradisjoner. Den er dessuten imponerende løsningsorientert. Tar vi Iversens perspektiver innover oss, vil vi oppdage uenighetens potensial, og slik kunne få en mer nyansert samfunnsdebatt som er tolerant, inkluderende og ikke minst fundert på en dyp respekt for menneskelig integritet. Derfor håper jeg både studenter og folk flest vil lese boka og gjøre seg kjent med uenighetsfellesskapet.
