Publisert 15. april 2021 kl. 23:24
«De er billig arbeidskraft, høyt utdannet, med et sterkt press for å prestere, men kan erstattes om de slites ut.»
Slik ble postdoktorene nylig karakterisert i et innlegg i Forskerforum.
En av forskerne bak innlegget er Enrico Riccardi, postdoktor i biomedisinsk informatikk ved Universitetet i Oslo. Han er for øyeblikket inne i sin tredje postdoktorperiode.
– Jeg oppfatter universitetssystemet som en parasitt i livet mitt. Jeg føler det er noe jeg må beskytte meg selv fra, og at det utnytter meg. Problemet er at når du har jobbet som forsker i mange år, så blir det en del av identiteten din. Det er ikke enkelt å skifte identitet, sier han og understreker at han ikke kritiserer kollegaene sine, men den organisatoriske modellen.
– Jeg ønsker at ekspertisen jeg opparbeider meg, skal bli anerkjent, sier han.
Når vi ber om karrieretips for akademia, er det interessant at flere gir råd om å komme seg vekk.
Riccardi sitter i arbeidsgruppa for «Karriereutvikling innen akademia» i Stipendiatorganisasjonene i Norge (SiN). Basert på innsendte tips fra rundt 150 unge forskere i Norge, i midlertidige og faste stillinger, har SiN lagd et skriv de kaller «Tips and suggestions from researchers to junior researchers». Målet er å guide nye postdoktorer i Norge.
– Tipsene er motstridende. Noen sier at man må jobbe så mye som mulig og skyve alt annet unna. Andre sier at man bør komme seg unna så fort man kan. Når vi ber om karrieretips for akademia, er det interessant at flere gir råd om å komme seg vekk, sier Riccardi.
– Postdoktorstillingen skal kvalifisere til vitenskapelige toppstillinger, men sånn stillingen brukes i dag, så er dette ofte ikke et realistisk mål, sier Ingrid Lossius Falkum, leder i Akademiet for yngre forskere (AYF).
Stillingen har blitt kritisert for å gjøre det motsatte: Kontraktene er ofte kortvarige, og arbeidsgiverne oppfatter stillingsbeskrivelsen som lite forpliktende.
En undersøkelse som Nifu la fram tidligere i år, bekrefter kritikken: Fire år etter ferdig postdoktorperiode er færre enn én av seks ansatt som førsteamanuensis, og bare én av tjue er professor. Hele 45 prosent var ikke lenger ansatt ved norske forsknings- eller høyere utdanningsinstitusjoner.
Falkum sier at det er store fagforskjeller i hvordan stillingen praktiseres.
– Innenfor medisin og naturvitenskapelige fag er mange postdoktorer ofte arbeidshester på andres prosjekter. I mange tilfeller blir postdoktorene satt til å gjøre forskningsstøtte-oppgaver som en fast ansatt ingeniør kunne gjort i stedet. Når du jobber på andres prosjekter, så kan det bli liten tid til selvstendig forskning, sier hun.
Falkum erfarer at postdoktorer brukes annerledes innen humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag.
– Problemet her er at prosjektledere ofte ikke er bevisste på hva formålet til postdoktorstillingen er, når de planlegger prosjektet og setter opp budsjettet. Det er vanskelig å kvalifisere seg til en toppstilling i løpet av to år. Forskriften for ansettelse av førsteamanuenser og professorer stiller i tillegg tydelige krav til undervisningserfaring ved ansettelse. Men stillingene er ofte korte og gir lite tid til selvstendig forskning, og hvis man heller ikke har anledning til å undervise eller veilede i løpet av postdoktorperioden, så stiller man ikke særlig sterkt i konkurransen om fast stilling her i Norge.
Derfor har Falkum og Guro Elisabeth Lind, leder i Forskerforbundet, foreslått en ny modell for postdoktorstillingen: Med kontrakter på fire år kan tre år settes av til FoU-virksomhet med hovedvekt på selvstendig forskning og ett år settes av til utvikling av undervisning og veiledningskompetanse. Falkum forteller at målet er å forplikte institusjonene til å følge opp postdoktorene, slik at det ikke skal være nødvendig med flere postdoktorperioder for å kvalifisere seg til fast stilling.
– Vi krever at postdoktorene skal ha en mentor, og at de skal følges opp med en karriereplan. Institusjonene skal ikke ansette postdoktorer hvis det ikke er realistisk at de får en jobb. Det trenger ikke nødvendigvis være på samme institusjon, men innholdet i stillingen må gjøre kandidatene konkurransedyktige på arbeidsmarkedet, og gi dem en reell sjanse til å kvalifisere seg. Dette er dessverre ikke tilfellet for alle i dag, sier Falkum.
Et problem er den høye andelen eksternt finansierte prosjekter.
– Det er en utfordring, men vi ser for oss at man i større grad enn i dag kan ansette forskere i faste forskerstillinger på eksternt finansierte prosjekter. Så sant institusjonen følger opp målet om kvalifisering til vitenskapelig toppstilling, er det fullt mulig å ansette postdoktorer også, men det krever at kandidaten kan utføre egen forskning innenfor rammene av prosjektet de er ansatt på, sier Falkum. Hun legger til:
– Hvis man har ansatt en postdoktor på et eksternt finansiert prosjekt, vil vår modell antakelig innebære at vertsinstitusjonen må finansiere den delen av stillingen som involverer undervisning. For å få til dette må alle samarbeide – Forskningsrådet, institusjonene og forskerne selv.
Riccardi er glad for initiativet fra Forskerforbundet og AYF. Han mener imidlertid institusjonene bør forpliktes ytterligere for å sikre postdoktorene fast stilling etter at den midlertidige kontrakten går ut.
– Idet man ansettes som postdoktor, så må man få en form for sikkerhet. Det er bortkastet tid og penger hvis du ikke får en fast stilling etterpå. Dette ansvaret bør ligge på institusjonen, ikke hos individet, sier han.
