Av Karl Øyvind Jordell, professor emeritus, Universitetet i Oslo
Publisert 10. juli 2023 kl. 11:04
Jeg har vært involvert i en fuskesak fra UiA som har vært omtalt flere ganger, blant annet i Forskerforum og på Khrono. Denne saken er kommet i et nytt lys etter en i beste fall upresis uttalelse fra lederen i Felles klagenemnd, og noe som likner en innrømmelse om selvplagiering fra rektor ved UiT.
Det som nå er kommet fram, vil være av særlig interesse for faglig tilsatte, hvis muligheter for innflytelse på behandlingen av fuskesaker fremtrer som urovekkende begrenset.
For å få fram problemet er det nødvendig med en detaljert fremstilling.
Saken startet med at sensor rapporterte følgende:
«Kandidat 212 har plagiatutslag på artikkel fra tidsskriftet til legeforening, i tillegg til oppgave på nett. Har vært usikker på om denne hadde nok utslag til å meldes, men gjør det nå etter samtale med emneansvarlig.»
UiA begrenset seg ikke til å anklage studenten på disse to punktene, men fremmet sak med tre anklagepunkter: plagiering av artikkel fra legeforeningene tidsskrift, plagiering av en bacheloroppgave fra en annen institusjon, og selvplagiering av noen avsnitt fra kandidatens egen besvarelse ved en tidligere eksamen i samme emne. UiA har ikke villet klargjøre om sensors betegnelse ‘oppgave på nett’ viser til bacheloroppgaven eller studentens egen eksamensbesvarelse.
Om bacheloroppgaven fant jeg etter noen tid ut at den ikke kunne være plagiert. Det var knapt mulig å forstå hvordan studenten skulle ha funnet fram til den, og innholdet i det plagierte avsnittet var to lister over smertereaksjoner, med hhv sju og fem punkter, som begge sto i den læreboka som studenten hadde oppgitt som kilde, og som også hennes advokat hadde vist til. Det hører med til historien at UiA ikke har villet innrømme feil på dette punktet, mens Felles klagenemd på svært tynt grunnlag hevder at man ikke har lagt vekt på det, jfr nedenfor.
Selvplagieringen dreiet seg også om lister, tre i tallet, om tiltak og komplikasjoner ved behandling av slag; disse listene har 4-5 punkter hver. (Jeg kommer tilbake til plagieringen fra legetidsskriftet nedenfor.)
Lederen av Felles klagenemnd sa følgende til VG 20.6.: «I saksbehandlingen gjennomgår nemnda all dokumentasjon. Dette inkluderer plagiatrapporter og uttalelser fra sensor og faglærer om funn i teksten.»
Da denne uttalelsen kom, ba jeg om å få se uttalelsene fra sensor og faglærer. Dels håpet jeg de kunne avklare hvilket av de tre anklagepunktene som UiA hadde tatt opp av eget tiltak, og dels kunne de kanskje si noe om hvor alvorlig man anså det å være at studenten gjenga listene om slagbehandling uten å referere til forrige gang hun hadde gjengitt dem. Lister er nemlig en spesiell tekst-form, hvor man må bruke mer eller mindre nøyaktig de samme ord og uttrykk som de som er benyttet i kilden, slik at man alltid plagierer, mer eller mindre ordrett.
Det viste seg imidlertid at det ikke foreligger uttalelse fra faglærer, og den eneste uttalelsen fra sensor er den som er gjengitt ovenfor; den har mer preg av å være en anmeldelse med innslag av tvil. Det er uklart om sensors usikkerhet refererer til begge anklagepunktene som nevnes i anmeldelsen, eller bare ‘oppgaven på nett’, som altså er blitt en upresis referanse, siden UiA fremmet anklager med referanse til to slike oppgaver.
UiA har, med referanse til uttalelsen fra lederen i Felles klagenemd, meddelt følgende: «Det varierer noe fra sak til sak hvilken dokumentasjon som foreligger. UiAs klagenemnd (Nemnd for studentsaker) vurderer i hvert tilfelle om den foreliggende dokumentasjonen er tilstrekkelig, og det samme gjør Felles klagenemnd. Begge har funnet dokumentasjonen i saken tilstrekkelig til å fatte vedtak.» Det er imidlertid ikke klart hva som er grunnlaget for at UiA kan hevde at også Felles klagenemnd har funnet dokumentasjonen tilstrekkelig.
Det fremgår at anmeldelsen fra sensor ble tilskyndet av emneansvarlig, som må antas å være en fagperson. Men i den videre behandling er fagpersonale ikke i bildet.
Når man da heller ikke har innhentet sykepleiefaglige uttalelser om listene, vil de nemnder som behandlet saken, ikke kunne få vite at 1) det er ikke tale om plagiat av bacheloroppgaven; både faglærer og sensor ville nemlig visst at de to listene over smertereaksjoner står i læreboka, og 2) at listene over tiltak og komplikasjoner ved slagbehandling er en form for triviell allmennkunnskap blant sykepleiere, der det nok oppfattes som tilstrekkelig å gjøre det studenten hadde gjort, nemlig også her oppgi de eksterne kildene hun hadde basert seg på.
Fordi kildene er oppgitt og listenes innhold er allment kjent, fremtrer denne form for selvplagiering som like lite alvorlig som den type selvplagiering rektor Olsen ved UiT nærmest innrømmer på Khrono 22.6.: «Uten å være jurist, har jeg nok undret meg litt over hvor strengt selvplagiering har blitt betraktet. Vel vitende om at når man skriver forskningsartikler, kommer man jo ikke opp med en helt ny beskrivelse av samme metode i hver ny artikkel.»
Av Khronos oppslag fremgår det videre at UiT ikke har hatt selvplagieringssaker de to siste årene. Dette innebærer at dersom UiA-studenten hadde studert i Tromsø og ikke i Kristiansand, ville hun neppe blitt anklaget for selvplagiering. Men hun ble straffet i Kristiansand – utestengt i ett semester.
Hva angår anklagepunkter som dreier seg om ‘oppgaver på nett’ er dermed det ene bortfalt fordi det er feil, og det andre er geografisk betinget.
Hva så med det tredje, om «plagiatutslag på artikkel fra tidsskriftet til legeforening»? Det dreier seg om manglende markering av to sitater. Også her hadde studenten oppgitt kilden, nederst på angjeldende side. Til overmål hadde hun parafrasert kildens tittel i overskriften øverst på siden, slik at det var helt klart hvilken kilde hun hadde benyttet for fremstillingen på denne siden. Men fordi 9 + 9 linjer var direkte sitat, og ikke markert med 2+ 2 anførselstegn, blir hun straffet, med nok ett semesters utestengelse.
Studentens sak er blitt behandlet to ganger ved UiA og to ganger i Felles klagenemnd. Ved begge behandlinger i Agder og ved første gangs behandling i FK opererer man med alle tre anklagepunktene, og går inn for ett års utestengelse, delvis begrunnet i omfanget av fusket. Ved andre gangs behandling i FK hevder man å ha sett bort fra anklagen om plagiering av bachelor-oppgaven, men det er det ikke mulig å lese ut av saksforelegget for første gangs behandling. Og man drøfter ikke mulig redusert straff, noe man faktisk gjorde ved annen gangs behandling ved UiA, selv om man der opererte med tre anklagepunkter.
Sammenfattende: Fra det øyeblikk saken er anmeldt og til jeg dokumenterer at anklagen om plagiering av bacheloroppgaven må være feil, behandles saken på autopilot, med ubegrenset tillit til det dataverktøyet som benyttes for å avsløre plagiering. Ut over den falske anklagen om plagiering av lister fra bacheloroppgaven, hvor formuleringene selvfølgelig er like fordi de baserer seg på samme lærebok, dokumenteres det ikke fusk i betydningen ta fra andre uten å oppgi kilde; kilder er korrekt oppgitt.
Det som foreligger på de to gjenstående punktene, er småfeil, ikke fusk. Den ene feilen er geografisk betinget; den andre består fire manglende anførselstegn. De er blitt straffet med 75 000 eller 150 000 kr pr manglende tegn, regnet med utgangspunkt i et lønnstap på brutto 600 000 kr over yrkesløpet, og avhengig av om man straffer studenten for den geografisk betingede feilen eller ikke.
Det er min oppfatning at straffen og straffenivået generelt er for strengt, og at en årsak til dette er at sakene behandles i et snevert juridisk perspektiv, uten bidrag fra personer med bakgrunn i angjeldende fag, som kunne sett feilenes meget begrensede alvorlighetsgrad i et faglig perspektiv. Dette er svak forvaltning, for så vidt som saken da ikke blir tilstrekkelig opplyst før det fattes vedtak. Og det er vel også svak jus, fordi formelle hensyn blir enerådende og reelle hensyn ikke får spille noen rolle.
Under slike vilkår har også straffenivået fått utvikle seg på noe som likner autopilot: Faglige vurderinger, ikke av fusk, men av betydningen av bagatellmessige uregelmessigheter, har ikke fått spille inn, slik at straffene har mistet bakkekontakt. Professor Bernt ved UiB har på Khrono 6.7. stilt spørsmål ved om reglene «…. har blitt praktisert riktig, og om det er hjemmel i lovens regler for slike strenge sanksjoner for handlinger som ligger klart utenfor den etablerte forståelsen av hva som kan kalles fusk ved eksamen».
I saken fra UiA er det sannsynlig at en spesiell bedrifts(u)kultur, preget av nidkjærhet, har spilt inn. Tall publisert på Khrono viser nemlig at UiA har nærmere tre ganger så mange fuskesaker pr student som det nivået der det store flertall av institusjoner befinner seg. Og de har 40 prosent av saker som har resultert i utestengning, selv om de bare ha under fem prosent av landets studenter. Slike ulikheter er ikke primært statistiske kuriositeter, og de skyldes neppe bare ulikheter i universitetenes regelverk, men nidkjærhet ved UiA, som fra tid til annen rammer uskyldige studenter, eller studenter som har kommet i skade for å begå småfeil som ikke er fusk.
Professor Bernt betegner begrepet selvplagiering som «irrasjonelt og urimelig stigmatiserende». Men å bli anklaget for fusk på grunnlag av småfeil er også sterkt stigmatiserende. At man har utvidet fuskebegrepet til å omfatte ethvert brudd på regelverket om fusk, innebærer at studenter blir gjort til kjeltringer på grunnlag av bagateller. VG har intervjuet flere studenter som har opplevd dette.
Ved stortingsbehandlingen av ny lov om universiteter og høgskoler må man sikre at bare tilfeller der ekstern kilde ikke er oppgitt, blir ansett som fusk. Utstrakt selvplagiering og tekniske feil i sitering og kildebruk bør straffes med nedsatt karakter, ikke utestengning.
