«Vitenskapen kan bare utvikles ved at noen orker og vil utfordre tenkemåter og antatte sannheter» skriver utvalget for akademisk ytringsfrihet. Foto: Lina Christensen
Nyheter
Utvalg: Dette truer den akademiske ytringsfriheten
Utvalg: Dette truer den akademiske ytringsfriheten
Kierulf-utvalget har fått en rekke innspill om utfordringer knyttet til akademisk ytringsfrihet, og i rapporten løfter de fram flere av dem. Utvalget understreker at de ikke tar stilling til hvor omfattende eller representative de forskjellige truslene er.
Fakta
Kierulf-utvalget
Ekspertgruppe for akademisk ytringsfrihet, ledet av jurist og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, Anine Kierulf.
Opprettet av tidligere forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim (H).
Utvalget har utredet utfordringer knyttet til akademisk ytringsfrihet og foreslått mulige løsninger.
NOUen ble lansert 30. mars 2022.
Utvalget skiller mellom trusler som kommer ovenfra – fra myndigheter og oppdragsgivere, nedenfra – den nærmeste offentligheten, for eksempel media, innenfra – fra ledelse, kollegaer og studenter, og utenfra – det internasjonale landskapet akademia er del av.
De fleste truslene handler ikke om sensur, altså at noen med makt nekter andre å ytre seg, men om selvsensur, skriver utvalget. Selvsensuren kan skyldes at det rett og slett ikke lønner seg å formidle, eller fordi det er farlig eller ubehagelig å ytre seg.
Forskerforum gjengir her noen av truslene mot akademisk ytringsfrihet. Den fullstendige listen finner du i NOU-en.
Når andre forsøker å påvirke innholdet, metoden og resultatene
Politiske og faglige prioriteringer: Politiske og andre prioriteringer for hva det skal undervises i og forsker på, påvirker hvilke akademiske ytringer samfunnet får tilgang på. Norske myndigheter kan for eksempel bevilge ekstra penger til bestemte forskningsfelt. Det har også blitt stilt spørsmål ved om EUs forskningsprogram Horisont Europa, som har etablert egne satsinger knyttet til store samfunnsutfordringer («missions»), kan gå utover den frie forskningen. En annen problemstilling er hvor mye midler som bør tildeles via Norges forskningsråd sammenlignet med grunnfinansieringen til universiteter og høyskoler. Prioriteringer kan også gjøres institusjonelt, som for eksempel NTNUs prioritering av stipendiater til bærekraft. Det kan være bra, men også gå på bekostning av andre fagområder, skriver utvalget.
Kontroversielle forskningstemaer: Utvalget har fått flere tilbakemeldinger om at enkelte forskningsmiljøer unngår omstridte temaer. Det kan begrense den akademiske friheten i valg av problemstilling og metode, hva forskere vil og kan formidle, skriver de. Typiske eksempler er forskning på migrasjon, likestilling, kjønn og klima. De siste årene har det vært mye debatt rundt forskning på lakseoppdrett, rovdyrforvaltning og ME-forskning. Les mer om dette her: Forskerne har blitt beskyldt for løgn og korrupsjon. Slik forbereder de seg når det blåser opp til storm.
Ytre påvirkning: Akademia må forholde seg til saklig kritikk fra myndighetene. Det kan bidra til bedre sannhetssøken, skriver utvalget. Usaklig kritikk kan derimot bidra til å mistenkeliggjøre akademikeres vitenskapelige grunnlag. Et eksempel som nevnes er da tidligere fiskeriminister Per Sandberg varslet oppgjør med «mørke motkrefter» blant annet i akademia, fordi forskningsfunnene svekket norske eksportinteresser.
Medier: Akademia er avhengig av formidlingsplattformer, men samarbeidet mellom journalister og akademikere trues også av medienes tidspress eller medienes behov for å «selge». Utvalget har fått flere innspill fra forskere som har hatt ubehagelige opplevelser med media, for eksempel klare ønsker om vikling, gjengivelser man ikke kjenner seg igjen i, eller korte frister for uttalelser og sitatskjekk. Et eksempel er at medisinske eksperter har opplevd å bli satt opp mot hverandre i løpet av pandemien, selv om de egentlig var enige. I tillegg utgjør internett og uredigert media en trussel, ettersom det kan spre alt fra feilinformasjon, trusler og massive kampanjer.
Geopolitikk: Hvis forskere i andre land ikke har akademisk frihet, utgjør dette en risiko for norsk forskning, ettersom man ikke kan være sikre på at funnene er politisk umotiverte. Andre eksempler er forskningsspionasje, informasjonskrigføring, press og sanksjoner. Enkelte land kan også presse studenter og forskere i vestlige land. I Norge har Universitetet i Bergen lagt ned Konfucius-senteret, mens Universitetet i Oslo (UiO) har avviklet Fudan-universitetets Europasenter ved UiO etter at sentrene ble kritisert for ha for tett tilknytning til kinesiske myndigheter. Norske forskere kan også bli begrenset av norske myndigheter som av sikkerhetspolitiske grunner ønsker å hindre overføring av bestemte typer kunnskap, for eksempel det kommende eksportkontrollregelverket, som nå er på høring.
Trusler mot den akademiske ytringsfriheten kan også komme fra ledelse, som vil ha seg frabedt utsagn som er skadelige for omdømmet, eller fra kollegaer og studenter som motarbeider «feil» holdninger.
Reaksjoner fra kollegaer: Det er ikke bare anonyme nettroll som står bak ubehagelige kommentarer, men også kollegaer og andre forskere.Mange som har gitt innspill skylder på reaksjoner fra kollegaer for at de lar være å ytre seg. En undersøkelse fra Institutt for samfunnsforskning viser at halvparten av de spurte akademikerne mener man bør unngå å delta i debatter om temaer de ikke forsker på. Utvalget mener dette gir et snevert rom for formidling.
Kanselleringskultur og scenenekt: Dette er begreper som brukes når akademikere med «avvikende» meninger blir utstøtt av det akademiske felleskapet eller den offentlige debatten. Eksempler er hvis man ikke blir invitert til seminarer eller prosjekter på et felt man forsker på, invitasjoner som trekkes tilbake som følge av en uttalelse, eller boikotting av undervisere. I Norge har vi hatt «tyskervits-saken» ved Universitetet i Bergen, der en tysk student følte seg krenket etter at en professor vitset om tyske turister i en forelesning, og krav fra studenter om å «avkolonialisere» pensum ved Kunsthøgskolen i Oslo.
Forskningssystemet
Utenlandske forskere i norsk akademia: Utvalget understreker at internasjonale forskere beriker norsk akademia. Men de poengterer også at det kan påvirke formidlingskulturen. Utvalget har fått innspill om at internasjonalisering kan gå på bekostning av fag der forståelsen for særnorske interesser i et internasjonalt perspektiv er sentralt, eller der innsikt i norsk historie og samfunn er viktig, noe det også var heftig debatt om i høst.
Midlertidighet: I sitt svar til utvalget kaller Forskerforbundet utrygge ansettelsesforhold og midlertidige kontrakter for «en av de største utfordringene mot akademisk ytringsfrihet». Det kan føre til at man tilpasser egne ytringer fordi man prioriterer egen karriere. Ettersom formidling ikke gir like mye uttelling ved fast ansettelse som publisering og undervisning, prioriteres dette ofte bort.
Finansieringssystemet: Utvalget har fått mange innspill om at dagens system ikke fremmer formidling ettersom det bare er utdanning og forskning som premieres.
Ekstern finansiering: Eksempler som nevnes er at forskere ikke tør å være upopulære i frykt for å miste oppdrag, de blir beskyldt for å være «i lomma» på oppdragsgiveren, mangel på tid og penger til fri forskning, og at oppdragsgiver ønsker å påvirke hvordan forskningen skal planlegges. Dette er særlig aktuelt i instituttsektoren.
Hva skal akademikere uttale seg om som vitenskapelig ansatte?
Tittelbruk: Ifølge forskningsetiske retningslinjer bør tittel og fagfelt brukes når man uttaler seg som forsker, men ikke når man uttaler seg som samfunnsborger. Men dette skillet er ikke alltid like enkelt å trekke. Og kan en akademiker i lederstilling, for eksempel dekan, skrive med sin faglige tittel? Noen ganger legger media også til slike opplysninger på eget initiativ, selv når saken handler om noe annet enn det den ansatte jobber med. Forskerforum har skrevet mer om det her: Marianne Brattgjerd fikk beskjed om å ikke bruke forskertittelen sin i innlegg som dette
Forskningsetiske regler: Utvalget har fått innspill om at systemene for vurdering av mulig vitenskapelig uredelighet kan være en trussel mot ytringsfriheten. I kjølvannet av pandemien har vi også sett hvordan forskning på pandemitiltak utløste en debatt om at forskningsetiske regler stopper nødvendig forskning.
