Publisert 17. mai 2022 kl. 23:43
Da Eftedal ble syk og ikke hadde overskudd til å søke om nye forskningsmidler, måtte hun gi tapt for et system som gjør at man må sørge for egen lønn. Siden har hun blitt ansiktet utad for vitenskapelige ansatte som går under betegnelsen «faste midlertidige».
– I en Twitter-melding, som tok helt av, skrev du blant annet at «Jeg kan ikke lenger kjempe mot midlertidigheten». Hvordan vil du beskrive kampen?
– Jeg forsker på helsen til nordsjødykkere. Opprinnelig var det et fast professorat i dykkermedisin, men det forsvant da professoren gikk av med pensjon. Da ble vi dratt inn i det jeg oppfattet som en kamp for å holde fagfeltet flytende. Vi måtte hele tiden håpe på at når vi først gjorde det godt nok, kunne vi etablere en fast virksomhet. Måten å jobbe på var å hente inn eksterne midler for å bygge opp en forskningsgruppe.
– Du har blitt sagt opp to ganger. Den første gangen sa du ingenting. Den andre gangen skrev du om det på Twitter, og det eksploderte. Hvorfor gikk du annerledes fram?
– Jeg har også mange venner som har blitt sagt opp. Vanligvis forsvinner man stille ut. Det står i kontrakten: Lykkes man ikke i konkurransen, så må man finne noe annet å gjøre. Denne gangen orket jeg ikke å forsvinne uten et ord. Vi har bygget opp et system som svikter forskeren. Det er altfor vanlig at mennesker og fagfelt forsvinner ut. Den kompetansen som samfunnet har brukt millioner på å bygge opp – så god råd har vi – forsvinner.
– Du har vært opptatt av at det var fint å få en telefon da du ble sagt opp, og ikke bare et formelt brev. Hvorfor er det viktig?
– Fordi det er så innmari upersonlig. Det kommer et rekommandert brev fra NTNU om at du har blitt sagt opp, men det står ikke noe takk for innsatsen. Men det som skjedde nå, er at min nærmeste leder ringte meg og sa at avgjørelsen var kommet. Det er noe annet å snakke med et menneske som jeg kjenner, i stedet for side opp og side ned med papirer med vurderinger om meg, gjort av folk jeg ikke kjenner. I bunn og grunn går det på om det er synd nok på den forskeren til at vi må beholde henne, og ingenting om hva hun faktisk har bidratt med. Det er så ansiktsløst. Det er skrevet så mye om meg, men ingen har snakket med meg. Jeg vil heller ha dårlige nyheter, og bli sett på som et menneske, enn å få den dehumaniserende, ansiktsløse responsen.
– Hva skal du gjøre videre?
– Jeg er forsker ut september, men jeg har også en stilling som forskningsrådgiver på samme institutt ut året. Den er også midlertidig, men med litt lenger horisont. Det er en type stilling som passer meg godt. Jeg har vært forsker lenge, og jeg kan bidra med rådgivning til andre forskere. Men jeg skulle gjerne vært forsker selv.
– Har du vært bekymret for jobbutsiktene?
– Det er ikke NTNU som har tilbudt meg rådgiverstillingen jeg har nå, men instituttet jeg jobber på. Det er typisk at det skjer under hånden, fordi man kjenner folk, og noen vet at det går en dyktig forsker ledig. Jeg har bedt NTNU om å tilby meg, og andre i samme situasjon, forskningsrådgiverstillinger, men det sier de nei til. De sier at man bare kan få forskerstillinger tilsvarende stillingen man har. Men problemet er at det ikke finnes andre forskerstillinger! Så ja, jeg er bekymret. Jeg er også bekymret for alder og kjønn. Jeg har lest meg opp på forskning på dette i det svenske arbeidsmarkedet, og når man bikker 50 – jeg er snart 57 – så går muligheten for ansettelse ned for begge kjønn, men mest for kvinner. Jeg synes det er ting man burde tatt mer på alvor.
– Forskerforum har skrevet mye om midlertidighet, men ofte blant yngre forskere. Er det for lite fokus på midlertidighet blant forskere som har kommet et stykke på vei i karrieren?
– Ja, jeg tror det. Det er et veldig godt spørsmål. Jeg tror det går på at stillingskategorien fast ekstern (journ.anm. formell betegnelse på «fast midlertidig») ikke er synlig i statistikken. Det er klart det er kjempehardt for stipendiater og postdoktorer som ikke får jobb. Dette er unge forskere, vi vet det har skjedd. Men for de eldre forskerne så er det skjult. Du er ikke berget selv om du er ferdig med doktorgraden eller postdoktorperioden.
– Hvordan er det egentlig å konkurrere om midler i år etter år, gjennom et langt yrkesliv?
– Det er helt avhengig av at man faktisk vil. Jeg er veldig glad i forskningsfeltet mitt, så for meg har det ikke kostet så mye å ofre helger og kvelder. Men da jeg ble syk, ble det helt umulig. Da hadde jeg ikke overskudd. Du skal ha ganske mye overskudd for å lage prosjekter, sette sammen samarbeidsgrupper og å konkurrere. Nåløyet er trangt. Da tenkte jeg at dette klarer jeg ikke lenger. Jeg er ikke sterk nok. Da er det ikke noe å falle tilbake på.
– Vitenskapelig ansatte jobber langt over ordinær arbeidstid, gjennomsnittlig 46 timer per uke, ifølge Nifus tidsbruksundersøkelse. Hvis man kommer dit at man ikke er i stand til å jobbe så mye, hva har akademia å tilby da?
– Da har akademia ingenting å tilby. Det er derfor jeg har bedt NTNU om å vurdere oss til rådgiverstillinger. Forskning blir mer og mer komplisert, det betyr at nettverket rundt forskere blir mer og mer komplisert. Men når du ikke lenger kan være en spydspiss og den konkurrerende forskeren, og du heller ikke kan trekke deg tilbake til en annen posisjon, så finnes det ikke noe alternativ.
– Det forventes at man skal stå i arbeidslivet lengst mulig. Er det realistisk å jobbe som «fast midlertidig» til man er 70?
– Nei. Det kan jeg aldri tenke meg. Det må være at du forsvinner ut i en annen stilling. Tilslagsraten hos Forskningsrådet er typisk rundt 10–20 prosent, og det er de søknadene som kommer inn til vurdering. Det betyr at du alltid må være på topp. Men du kan være dyktig uten å ha overskuddet der og da, og til å lykkes i konkurransen hele tiden.
– Hvem har ansvaret for at det er så mange «faste midlertidige»?
– Jeg mener det er en effekt av et ønske om å få best kvalitet på forskningen, og at da skal forskningen konkurreres om. Det er forståelig. Men relativt mange av dem som lykkes med å hente inn midler er folk som ikke er ansatt på universitetet fra før, sånn som meg. Da jeg skrev den forrige søknaden, gikk jeg på NAV. Jeg hadde all verden med tid. Men samtidig er vi folk som ikke har annen jobb enn på det prosjektet. Det burde vært mulig å få øye på. Dette har foregått i mange år. Vi blir flere og flere, og alle risikerer oppsigelse innen nær tidshorisont. Det må antagelig løses politisk. Ingen vil ha denne situasjonen, men vi mister mange av de beste forskerne på denne måten.
Les også:
