Publisert 4. oktober 2020 kl. 23:55
Torvund er professor ved Universitetet i Oslos juridiske fakultet med opphavsrett som ett av hans ekspertiseområder. Han leder også Forskerforbundets opphavsrettsutvalg.
Skarp kan han også bli på Twitter når temaet er sykkelpolitikk. Når han ankommer Universitetsplassen, er det på sykkel. Den har tatt ham fra sitt hjem på Frogner – en bydel som for tiden er preget av en konflikt om fjerning av parkeringsplasser til fordel for sykkelvei. Det har fått tidligere ordfører for Høyre Fabian Stang til å love at han skal lenke seg fast om parkeringsplassene fjernes.
– Jeg er ikke så opptatt av parkeringsplassene. Jeg er opptatt av sykkelveiene. Men jeg er veldig spent på om Fabian Stang kommer til å lenke seg fast. Det har jeg ikke noe særlig tro på. Det må i så fall være om han lenker seg fast med juletrelenker i papir.
– Det er et viktig tema. Sykkel er det beste fremkomstmiddelet, men det er langt igjen før Oslo blir en god sykkelby. Og så er det noe med Twitter. Hvis jeg mener noe om forhold for sykling, er det som alminnelig samfunnsborger, som passer på Twitter. Når jeg uttaler meg om juridiske spørsmål er jeg ekspert, og da er det vanskeligere å bruke det begrensede Twitter-formatet. Da skriver jeg heller et blogginnlegg.
– Dette er egentlig en diskusjon som strekker seg tilbake til 2008 da en del av universitetene fant ut at de skulle ha rettighetene til alt det de ansatte lager, ut ifra en «kjekt å ha»-tankegang. Forskerforbundets opphavsrettsutvalg, som jeg ledet, reagerte. Det endte med at ingen adopterte det. Nå dukket temaet opp igjen med digitale læremidler. Prorektor Toril Hernes ved NTNU sa at universitetet skulle ha alle rettigheter til forelesninger som var laget på NTNUs utstyr. Der tar hun altså feil.
Det er mange sånne eksempler der Frp-ere gnåler om ytringsfrihet, men har en skrikende dobbeltmoral. Jeg kaller dem ytringsfrihetshyklere.
– Opphavsretten oppstår hos den som bidrar med skaperinnsatsen. Det gjelder også forelesninger, som er eksplisitt nevnt i åndsverkloven. Når man gjør opptak av en forelesning, skaper man noe som opphaver har enerett til. At universitetet har stilt utstyr til disposisjon betyr ingenting. Dessuten, i det øyeblikket du hermetiserer undervisningen med et opptak, er det ikke lenger snakk om undervisning. Da er forelesningen blitt til et læremiddel.
– Vi har plikt til å forske og undervise, men ikke til å utarbeide læremidler. Å produsere læremidler er noe annet enn den vanlige arbeidsplikten vi har.
– Opphavsrettslig er det noe annet når det er et opptak. Det andre er at det tas ut av sammenhengen som det gjøres. Jeg har ikke noe imot å gjøre forelesinger tilgjengelige. Men skal det først gjøres, må det gjøres ordentlig. Det må være noe som jeg kan stå for, både når det gjelder innhold og presentasjon. Noen ganger har jeg en god dag og andre ganger ikke. Alle som har forelest har opplevd å være veldig grundig forberedt, og så står man der og ønsker at det var et hull i gulvet man kan falle gjennom fordi det likevel ikke fungerer. Det kan ikke bli stående for ettertiden.
– Det er begge deler. Jeg kan godt argumentere rettslig for hvorfor universitetene ikke har rett til å gjøre dette. Da må vi ha en avtale som gir universitetet de nødvendige tillatelsene til å utnytte dette. Det er ikke noe universitetet kan bestemme ensidig.
– Man kan lage bråk. I verste fall måtte man saksøkt universitetet, men det tror jeg at jeg ville overlatt til fagforeningene. Jeg vet ikke hva jeg personlig ville gjort. Kanskje jeg ville sabotert det. Jeg ville ikke trykket på record-knappen når jeg sto i forelesningssalen. Jeg ville bare tatt et lydopptak og publisert det et sted der jeg selv kontrollerer opptaket. Jeg håper man ikke kommer dit.
– Det er ulike kanaler, som fungerer på ulike måter. Å tro at man plutselig skal kunne flytte fra en arena til en annen og få det samme blir feil. Da man fikk telefoner i Norge begynte man å overføre teaterforestillinger per telefon. Det blir jo ikke helt det samme. Jeg er skeptisk til forelesere som bare er underholdende, men en forelesning kan være inspirerende. Du kan gå ut derfra og ha lyst til å gjøre noe, lære mer. Det kan være ganske vanskelig å få til gjennom andre kanaler.
– Det blir blodfattig å skrive om ytringsfrihet uten å ta tak i hendelsene som omgir oss, og skal man først kommentere dem, må man være ærlig om hvor man står. Men det er viktig for meg å skille mellom hva som er mine meninger om Sylvi Listhaug og hva som er gjeldende norsk rett.
– Frp har holdt en ytringsfrihetsfane veldig høyt, men jeg mener de seiler under falskt flagg. Da må man kunne si det. Ett av eksemplene jeg nevner er da Ole Paus hadde en samtale med biskopen i Bergen og omtalte Frp. Da var Sylvi Listhaug ute og krevde en beklagelse.
– Ja. Du kan diskutere om det er pent eller ikke, men hvis man er blant dem som er opptatt av å kalle en spade for en spade må man kunne si at Hoksrud har kjøpt sex, at Keshvari er en svindler og at Sandberg er dømt for å ha slått ned en asylsøker. Det er faktisk dekning for å si det. Man kan kritisere Paus for sin ordbruk, men å kreve at biskopen skal beklage, er meningsløst. Det er mange sånne eksempler der Frp-ere gnåler om ytringsfrihet, men har en skrikende dobbeltmoral. Jeg kaller dem ytringsfrihetshyklere.
– De må gjerne være uenig med meg. Man må kunne forholde seg til at andre har andre meninger enn en selv. Jeg har kommet godt ut av det med Frp-ere også jeg.
– Don’t get me started… Jeg er opptatt av at man skal behandle studenter med respekt. Vi har vår ytringsfrihet enten du står på den ene eller den andre siden. Og så skal man behandle studenter med respekt. Men det ligger i det at man skal behandle dem som voksne folk. De må lære å være kritisk til det som sies, og de må tåle litt.
Les også:
