Av Ingrid S. Torp, kommunikasjonsrådgiver i De nasjonale forskningsetiske komiteene
Publisert 26. juni 2018 kl. 14:58
Forskere ved Nordlandsforskning og NOVA beskriver med forbilledlig åpenhet noen av utfordringene de opplever ved prosjektformen «innovasjonsprosjekt i offentlig sektor». Innledningsvis stiller de spørsmål ved egen rolle i søknadsprosessen. Videre nevner de utfordringen med å balansere mellom lojaliteten til egen integritet som forsker, og lojaliteten til personene de intervjuer og samtaler med i prosjektet. Til sist opplever de et spenningsforhold når forskningsresultatene skal sammenfattes og formidles:
Ingrid S. Torp,
«Faren er at vi, ved å trø varsomt overfor eierkommunens interesser, risikerer å feie de kritiske analysene under teppet.»
Les saken her: Frykter at kritiske analyser skjules
Dette er en risiko vi som samfunn ikke bør være villige til å ta, for det handler om mer enn enkeltprosjekter i utvalgte kommuner. Vår erfaring er at utfordringene på ingen måte er enestående for denne prosjektformen.
Forskere har andre hensyn å ta enn kommuneledelse, eller andre aktører som involveres i forskning. Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi fastslår tidlig forskerens og forskningsinstitusjonenes ansvar slik: «[Å] sikre faglig frihet og forskningens uavhengighet, spesielt når temaet er kontroversielt eller når strategiske eller kommersielle hensyn legger press og føringer på forskningen.» «Det er argumenters holdbarhet og relevans, samt kvaliteten på dokumentasjonen som underbygger forskerens slutninger, som skal styre kunnskapsproduksjonen i forskning (…).»
Når det gjelder oppdragsforskning, er det legitimt at oppdragsgiveren fastsetter problemstillinger, men forskningsetiske krav om uavhengighet i selve forskningsprosessen og i formidlingen av resultatene står fast, som det fremgår av nevnte retningslinjer: «Både forskeren og oppdragsgiveren har et ansvar for å hindre at resultatene av forskningen framstilles på en misvisende måte. Det er uetisk å avgrense emnet for forskningen med sikte på å få fram særlig ønskelige resultater, eller framstille resultatene fra forskningen på en bevisst skjev måte.»
Forskere og forskningsinstitusjoner skal få opplæring i disse og andre forskningsetiske prinsipper, ifølge forskningsetikkloven. Men også de som bestiller og samarbeider om forskning bør kjenne til dem. Kall det gjerne bestillerkompetanse. Hva er legitim innblanding i et prosjekt, og hvem har ansvar for å sikre forskningens kvalitet?
Et stadig tilbakevendende spørsmål for oss i De nasjonale forskningsetiske komiteene er hva er egentlig forskning? Det høres kanskje banalt ut, men definisjonene er mange og høyst ulike i det forskningspolitiske landskapet. Hva skiller forskning fra innovasjon? Når er evaluering eller kunnskapsutvikling forskning? Med andre ord – når gjelder forskningsetikken?
Les også: Etter å ha levert denne oppgaven, ble studenten utestengt fra universitetet
Vi møter mange med samme bekymring ute i forskningsmiljøene. I fjor var tematikken sentral under et åpent møte i regi av vår komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH), til høsten gir komiteen for naturvitenskap og teknologi (NENT) ut en antologi om interessekonflikter i forskning. Diskusjonen er viktig på tvers av fagområder, for når forskning blir et uklart begrep, mister den også legitimitet.
I samarbeid mellom forskere og andre aktører er god rolleforståelse og god rolleavklaring derfor essensielt. Både forskere, kommuner og andre aktører er tjent med at forskningen de samarbeider om, holder den standarden vitenskapen krever. Det er avgjørende for at samfunnet skal ha tillit til forskningen, og uten tillit er ikke forskningen brukbar.
Les også:
