Av Andreas Ervik
Publisert 30. oktober 2023 kl. 16:25
«En lystig lidenskap» er tittelen på innledningen av boka til Norges Handelshøyskoles professor emeritus Victor Norman. Og En liten åpen bok om økonomi er preget av den ledige tonen og kunnskapen som en mannsalder i et fag kan bringe: «Bortsett fra onkel Skrue, som bader i det, er det ingen som har glede av penger i seg selv, de er bare et middel til å omsette det vi tjener til de varene og tjenestene vi trenger for å leve eller gleder oss over å eie.» Økonomi som fagfelt kan likevel appellere til den gjerrige anden; det introduseres som læren om forvaltning av knappe ressurser. Norman er tydelig på at dette ikke er et politisk fagfelt, men ideologi skinner likevel gjennom i boka.
Cappelen Damm Akademisk, 2023
248 sider
Veil. pris: kr 339
Tidlig undrer Normann seg over muligens å ha blitt en av dem som vil retenke fagfeltet og fokusere på empiri fremfor det han betegner som den økonomiske nyklassisismens «vakre byggverk» av modeller. Teorien virker likevel å ha forrang, og de første eksemplene som diskuteres, skal belyse heller enn utfordre teori. Det potensielt umoralske ved markeder og hvorvidt fordelingspolitikk er mulig og ønskelig, eksemplifiseres ved en lutfattig vinkjenner og en som elsker indrefilet. Eksemplene får faget til å fremstå som en besteborgerlig rikmannsklubb.
Leseren serveres mye interessant, fra forklaringsmodeller for hvordan prisnivået på produkter settes, til årsaken til at bedriftsledere får så høy lønn. Interessant er også perspektivet på byer og bedrifter som systemer som klynger folk og kunnskap sammen for effektivisering og innovasjon. Normans eksempler blir etter hvert mer empiriske og problematiserende. Men det settes tidlig en tone av et fagfelt for befestning av tingenes tilstand. Økonomi skal tilsynelatende hovedsakelig sørge for at ingenting kommer i veien for det som ansees som hoveddrivkraften for samfunnsforbedring: markedet.
Uten referanser eller utregninger blir dette ideologisk grønnvasking av superrike.
Som en klassisk konservativ sosialdemokrat betegner Norman «den nordiske modellen» som «en brukbar variant av det vakre nyklassiske byggverket». Det er ikke plass her for økonomen Thomas Pikettys kritikk av superrike og vår tids enorme økonomiske ulikheter. Direkte provoserende blir det isteden når Norman bruker velstående i «kjempedyre, men små leiligheter» i New York som eksempler på at klimaavtrykket er mindre i sentrum enn i periferien. Rikfolkene i leiligheter «bruker mange ganger så mye på smykker og klær og mat som oss vanlige dødelige, men uten at de med det bruker mer råvarer; det er designerne og kokkene, ikke naturressursene, de legger beslag på. Alt i alt har de trolig et nesten like lavt klima- og naturressursavtrykk per dollar som innbyggerne i verdens fattigste land». Uten referanser eller utregninger blir dette ideologisk grønnvasking av superrike.
Jeg er usikker på om det er fagfeltet eller Normans fremstilling som trenger en ny runde retenking. Dette blir uansett en litt for lukket bok om økonomi. Selv i omgangen med seriøse samfunnsproblemer virker den for ubekymret. Konklusjonen blir at det «viktigste bidraget vi som økonomer kan gi til løsning av klimautfordringen, er å få politikere og folk flest til å skjønne at økonomiske insentiver virker». Snarere burde klimakrisen føre til en grunnleggende fornying av et fagfelt for forvaltning av knappe ressurser. Hva skjer når marked, vekst og fordeling må ta med i betraktning at planeten brenner?
