Av Andreas Høy Knudsen
Publisert 3. februar 2015 kl. 10:10
Hvis utviklingsavtaler skal gi resultater, må de være noe annet enn politisk detaljstyring, sier HiOA-professor Fredrik W. Thue.
Torbjørn Hægeland ledet ekspertgruppen som foreslår utviklingsavtaler mellom departement og UH-institusjoner.
– Et spennende og relevant forslag, sier rektor Marit Boyesen ved Universitetet i Stavanger. I januar fikk hun og resten av lederne i universitets- og høyskolesektoren presentert et forslag fra Finansieringsutvalget om flerårige utviklingsavtaler mellom institusjonene og departementet. Avtalene skal beskrive mål for hva hver enkelt institusjon skal oppnå innenfor kvalitet, profilering og samspill med samfunns- og næringsliv. De skal forhandles fram med departementet, og ekspertutvalget anbefaler å knytte fem prosent av grunnbevilgningen til evalueringen av avtalene. Beløpet tilsvarer over fem milliarder kroner i avtaleperioden for statens universiteter og høyskoler.
– Dette er en god anledning til å beskrive våre faglige satsingsområder, vår innovative profil som universitet og vårt tette samarbeid med nærings- og arbeidslivet, sier rektor Boyesen.
Mangler virkemidler
Forskningsdirektør i Statistisk sentralbyrå Torbjørn Hægeland ledet ekspertgruppen. Han mener dagens system mangler finansielle virkemidler for mange viktige mål i UH-sektoren, deriblant samarbeid, arbeidsdeling og kvalitet.
– Avtalene gir mulighet for å sette mer kvalitative og institusjonsspesifikke målsettinger og å knytte finansielle insentiver til disse, slik at institusjonene kan prestere bedre på sine egne premisser, sier Hægeland. Ekspertgruppen foreslår en gradering på tre eller fem trinn, hvor overoppnåelse gir ekstra midler og underoppnåelse gir mindre, mens normal oppfyllelse betyr fortsatt finansiering på dagens nivå. Evalueringene skal gjøres av uavhengige komiteer satt sammen av Forskningsrådet, NOKUT og utenlandske eksperter.
– Men dere foreslår å gjøre dette til et nullsumspill?
– Ikke nødvendigvis. Mandatet vårt sier at forslagene skal holde seg innenfor dagens finansiering. Samtidig mener vi at belønning for god måloppnåelse bør ses i sammenheng med fordeling av friske midler til sektoren.
Kritikk av forslaget
Ifølge universitetshistoriker og professor Fredrik W. Thue ved Høgskolen i Oslo og Akershus sammenfaller ekspertgruppens forslag med et utbredt ønske om å etterligne de beste amerikanske universitetene. Samtidig ønsker man sterk politisk styring, noe som ikke er tilfellet hos universitetene som er forbildet.
– Vi har en interessant situasjon med stor tro på politisk styring mot eksellense, samtidig som man i større grad enn tidligere erkjenner at fremragende forskning og utdanning krever det motsatte av detaljstyring, påpeker Thue. Han mener det kritiske spørsmålet er hvilke mekanismer som kan forankre utviklingsavtalene på det enkelte institutt.
– Ved de humanistiske instituttene, som er de jeg kjenner best, finnes det to alternative tankeganger når man skal lyse ut en stilling: Man kan lyse ut bredt, få mange søknader og derved øke sjansen for å få en virkelig dyktig person. Alternativt kan man satse på det området man selv mener å være best på, definere på forhånd hvilken kompetanse man vil ha, motta færre søknader og oppnå større konsentrasjon. Dette gir gjerne flere forskere av den typen man har allerede. Det kan være fornuftig om fagmiljøet er virkelig godt, men problematisk hvis det ikke er så godt.
Ekspertutvalget foreslår en varighet på tre–fire år mellom hver evaluering. Professor Thue mener det er problematisk å sette en slik tidsramme i utviklingsavtalene.
– Den beste forskningen er ofte langsiktig, og korte intervaller fra kontraktsinngåelse til evaluering kan slå uheldig ut. Hvis resultatene skulle komme rett opp av bakken, kan også det være et dårlig tegn, sier Thue.
– Fungerer i Danmark
En rekke europeiske land og amerikanske delstater benytter utviklingskontrakter. Danmark begynte med slike avtaler på 1990-tallet, og universitetene rapporterer årlig på 13 indikatorer. Fem av dem er felles for sektoren og måler utdanningskvalitet, relevans, sammenheng og samarbeid, internasjonalisering og sosial mobilitet. Resten av indikatorene er det hver enkelt institusjon som bestemmer.
– I begynnelsen hadde vi kvalitative mål i kontraktene, men det ble svært vanskelig å evaluere, så fokus ble flyttet til kvantitative mål, sier prorektor ved Syddansk Universitet Bjarne Graabech Sørensen. Han sier at kontraktene fungerer godt, selv om de mangler økonomiske insitamenter.
– Rammebetingelsene styrer jo i høy grad hva vi kan oppnå av resultater, så det blir meningsløst å innføre straffebetingelser, sier Sørensen til Forskerforum.
