Av Olga V. Lehmann, Associate Professor in Psychology, University of Stavanger
Publisert 6. juni 2024 kl. 11:00
Two of the largest unions in Norway, Akademikerne and Unio, have been on strike. Unio, which actively called out employees in the university sector to strike, has a slogan that reads, ‘Higher education must pay off, also in the state.’ The goal of the strike is to have the government keep the salary negotiation schemes it has had in place so far.
Who would not choose a higher salary if they could? As an employee of a public university, the idea of securing a fair income representing the 15+ years I have invested in my education is tempting. I have been involved in various projects in the private sector, so I am aware of the differences in fees, which are often abysmal. However, many of us do not wake up every morning hoping for a higher salary; we wake up hoping for a working culture that enables us to do the work we are qualified for and passionate about.
Similar to the rhetoric used by the unions to claim their need to maintain local salary negotiations – because local representatives should know better about the needs of local employees, we should pursue policies that secure enough local research funds for universities to attend to the local needs of career development of academic staff.
Current local budgets in higher education do not guarantee equity of opportunities; they indicate the government’s rush to capitalize on institutions that should, ideally, be run based on knowledge advancement that contributes to the common good within all fields of science and humanities.
What would it take for university employees to speak more openly about how the budget cuts, the pressure to do more in less time, and the need to secure funding affect our mental health and well-being?
I wonder whether we are striking for the right ideals, as if a higher salary alone would make us thrive at work. What would it take for university employees to speak more openly about how the budget cuts, the pressure to do more in less time, and the need to secure funding affect our mental health and well-being? Different attitudes appear when I initiate conversations with colleagues across workplaces.
Some speak of the nostalgia for the golden era of Norwegian academia. Oh! Cheers for the old times when there were enough internal funds across faculties to hire enough PhD students, support international cooperation, and spend circa half of one’s working hours on wondering, networking, creativity, reading, writing, and even strategic seminars in hotels with most employees on board.
For others, there is helplessness and fear. Is there a future for their ideas under development? How many decades would it take to achieve full professorship within the tight funding schemes? Why spend so much time writing grant applications that will most likely be rejected or will represent work overload?
Yet for a specific group, the topic remains a taboo, circumvented by a need to focus on the bright side because ‘Norwegian academia’ has it better than other places in Europe.’ While this is partially true, this is also why many foreign academics like me have migrated, hoping to find a fair place to pursue our intellectual dreams. This is also why many other countries are struggling and have had several striking rounds over the past years and why we need to think creatively and thoroughly about the future of academia.
As an idealist, I believe that if there is a country in the world where citizens and employees are listened to, it should be Norway! Norway is the land of welfare, peace, freedom, equality, and wealth, isn’t it?
I remain uncertain about whether we, academics, are not being listened to because we are not speaking openly enough about our needs and wants, because we are not speaking to the right people, or because local representatives and politicians will not listen to us no matter what.
What I know is that there are several dilemmas in the current changes in Norwegian academia that we should prioritize in our dissemination agenda, our negotiation agenda, or even in the striking agenda:
Universities need more internal research funding to distribute among their employees and support their career development. Yet, more and more power is given to external funding agencies to determine whose project deserves a chance. More and more power is given to private corporations to secure research funding “in collaboration with academia”, leaving us, public employees of Norwegian academia, counting the pennies in our piggy bank for the projects that make our hearts beat.
Writing research proposals is time-consuming and often requires international networks, pilot data, approvals from ethical committees, or established user representative groups. After sleepless nights and hard work, most receive rejection letters of many sorts. Some of the statements in these letters can be subjective and even cruel. Large funding agencies in Norway have not been exempt from criticism for their assessments. Scholars rejected by the Norwegian Research Council have secured ERC funding with similar proposals and have publicly spoken about the assessment gaps between agencies.
How likely would funding agencies ask a panel of ethnographers or phenomenologists to assess neuroscience or epidemiology projects? However, it is common practice that epidemiologists and cognitive neuroscientists assess qualitative or mixed methods proposals. Qualitative researchers might have received assessment reports criticizing the lack of measures, randomization, and variables and, thus, “vague generalization” of possible results.
While this is a general trend in science, and there are reports documenting it, the disadvantages within my field, psychology, are tragic. Even the American Psychological Association (APA), the largest and most renowned institution worldwide within psychology, has designed a task force to document the differential treatment that qualitative scholars receive, and provide guidelines for reviewers to assess research of this kind with integrity. When I communicated with some of the funding agencies in Norway, trying to bring the topic to their awareness, their responses varied. One agency proactively assured me that they would include more emphasis on valuing qualitative scholarship during their upcoming skill training for their panelists. In contrast, another agency reminded me that I was not in a position to question the skills of an assessment panel, and that I should trust their processes as objective and fair.
The current external funding policies favor some research sectors while leaving academic minorities behind. Continuing with current assessment practices that encourage stereotypes and, at times, even discrimination against specific research methodologies makes me think The Hunger Games in academia will soon have an apocalyptic season ahead. If we want to avoid this from happening, we must prioritize diversity and inclusion of academic perspectives in the agenda of our dialogues with the Norwegian government.
If we can only do research in line with the topics and methodologies that funding agencies or university committees approve of, what happens to our academic freedom? Since the Magna Charta was signed in 1988, hundreds of universities worldwide are committed to protect and promote academic freedom. These ideals imply that scholars are, supposedly, to freely choose the topics and methods for their work without being penalized for it, may it, of course, their work comply with the ethics of the common good. How will we pursue this unless assessment rubrics are transparent and inclusive?
If there is a country that could lead by example in respecting, defending, and encouraging academic freedom through equity policies, restoration of internal research funds locally, and securing transparency of assessment panels and the value of diversity in scholarship, it should be Norway.
I would be honored to work for and stand by these ideals, with or without a strike. I trust I am not alone; people are either shy, conflict-avoidant, afraid, or helpless to bring this forward. But no single academic should feel threatened to defend the aspirations that made them choose academia despite it representing lower income, unnecessary hierarchical structures, bureaucracy, plentiful power imbalances, and uncertainty. We should stand proud to pursue a utopia that only Nordic lands could turn into a reality, couldn’t they.
Olga V. Lehmann hever perspektivet fra den nylige streiken til å også se på andre dilemmaer i forskerarbeidsdagen i Norge.
Olga V. Lehmann, førsteamanuensis i psykologi, Universitetet i Stavanger
To av de største fagforeningene i Norge, Akademikerne og Unio, har vært i streik. Unio, som oppfordret ansatte i universitetssektoren til å streike, har et slagord som lyder «Høyere utdanning skal lønne seg, også i staten». Målet med streiken var å få beholde de lønnsforhandlingsordningene som har vært på plass hittil.
Hvem ville ikke valgt høyere lønn hvis de kunne? Som ansatt ved et offentlig universitet er ideen om å sikre en rettferdig inntekt, som representerer de over 15 årene jeg har investert i utdannelsen min, fristende. Jeg har vært involvert i ulike prosjekter i privat sektor, så jeg er klar over forskjellene i honorarer, som ofte er avgrunnsdype. Imidlertid våkner mange av oss ikke hver morgen med håp om høyere lønn; vi våkner med håp om en arbeidskultur som gjør det mulig for oss å utføre arbeidet vi er kvalifisert for og lidenskapelig opptatt av.
I likhet med retorikken som brukes av fagforeningene for å hevde behovet for å opprettholde lokale lønnsforhandlinger – fordi lokale representanter kjenner behovene til lokale ansatte, bør vi forfølge politikk som sikrer nok lokale forskningsmidler for universiteter til å ivareta de lokale behovene for karriereutvikling blant akademisk ansatte.
Nåværende lokale budsjetter i høyere utdanning garanterer ikke like muligheter; de indikerer regjeringens hastverk med å kapitalisere på institusjoner som ideelt sett bør drives basert på kunnskapsutvikling som bidrar til det felles beste innen alle forskningsfelt.
Hva skal til for at universitetsansatte skal snakke mer åpent om hvordan budsjettkutt, presset om å gjøre mer på kortere tid, og behovet for å sikre finansiering påvirker vår mentale helse og velvære?
Jeg lurer på om vi streiker for de rette idealene, som om en høyere lønn alene ville gjøre at vi trives på jobben. Hva skal til for at universitetsansatte skal snakke mer åpent om hvordan budsjettkutt, presset om å gjøre mer på kortere tid, og behovet for å sikre finansiering påvirker vår mentale helse og velvære? Ulike holdninger dukker opp når jeg innleder samtaler med kolleger på tvers av arbeidsplasser.
Noen snakker om nostalgi for den gylne æraen i norsk akademia. Åh! Skål for de gamle tidene da det var nok interne midler på tvers av fakulteter til å ansette nok PhD-studenter, støtte internasjonalt samarbeid, og bruke omtrent halvparten av arbeidstiden på undring, nettverksbygging, kreativitet, lesing, skriving, og til og med strategiske seminarer på hoteller med de fleste ansatte til stede.
For andre er det hjelpeløshet og frykt. Er det en fremtid for deres utviklingsideer? Hvor mange tiår vil det ta å oppnå full professorstilling innenfor stramme finansieringsordninger? Hvorfor bruke så mye tid på å skrive søknader om midler som sannsynligvis vil bli avslått eller representere arbeidsoverbelastning?
Likevel forblir temaet et tabu for en bestemt gruppe, omgått av et behov for å fokusere på de positive sidene fordi «norsk akademia» har det bedre enn andre steder i Europa. Selv om dette delvis er sant, er det også derfor mange utenlandske akademikere, som meg, har migrert, i håp om å finne et rettferdig sted å forfølge våre intellektuelle drømmer. Dette er også hvorfor mange andre land sliter og har hatt flere streikerunder de siste årene, og hvorfor vi må tenke kreativt og grundig om akademias fremtid.
Som idealist tror jeg at hvis det er et land i verden hvor borgere og ansatte blir lyttet til, bør det være Norge! Norge er land av velferd, fred, frihet, likhet og rikdom, er det ikke?
Jeg er usikker på om vi akademikere ikke blir lyttet til fordi vi ikke snakker åpent nok om våre behov og ønsker, fordi vi ikke snakker til de rette personene, eller fordi lokale representanter og politikere ikke vil lytte til oss uansett.
Det jeg vet er at det er flere dilemmaer i de nåværende endringene i norsk akademia som vi bør prioritere i vår formidlingsagenda, vår forhandlingsagenda, eller til og med i streikeagendaen!
Universiteter trenger mer interne forskningsmidler for å fordele blant sine ansatte og støtte deres karriereutvikling. Likevel gis stadig mer makt til eksterne finansieringsorganer for å avgjøre hvilke prosjekter som fortjener en sjanse. Mer og mer makt gis til private selskaper for å sikre forskningsfinansiering «i samarbeid med akademia». Det overlater oss, offentlige ansatte i norsk akademia, til å telle kronene i sparegrisen vår for prosjektene som får hjertene våre til å banke.
Å skrive forskningssøknader er tidkrevende og krever ofte internasjonale nettverk, pilotdata, godkjenninger fra etiske komiteer eller etablerte brukerrepresentantgrupper. Etter søvnløse netter og hardt arbeid mottar de fleste avslagsbrev av mange slag. Noen av uttalelsene i disse brevene kan være subjektive og til og med grusomme. Store finansieringsorganer i Norge har ikke vært unntatt kritikk for sine vurderinger. Forskere som har blitt avslått av Norges forskningsråd har sikret ERC-finansiering med lignende forslag og har offentlig snakket om vurderingsgapene mellom organer.
Hvor sannsynlig er det at finansieringsorganer ber et panel av etnografer eller fenomenologer vurdere nevrovitenskapelige eller epidemiologiske prosjekter? Imidlertid er det vanlig praksis at epidemiologer og kognitive nevrovitere vurderer søknader med kvalitative eller blandede metoder. Kvalitative forskere har mottatt vurderingsrapporter som kritiserer mangel på måling, randomisering og variabler og dermed «vag generalisering» av mulige resultater.
Dette er en generell trend i vitenskapen, og det finnes rapporter som dokumenterer det, men innen mitt felt, psykologi, er ulempene tragiske.
Selv American Psychological Association (APA), den største og mest anerkjente institusjonen i verden innen psykologi, har dannnet en arbeidsgruppe for å dokumentere forskjellsbehandlingen som kvalitative forskere mottar, og gitt retningslinjer for fagfeller for å vurdere forskning av denne typen.
Da jeg kommuniserte med noen av finansieringsorganene i Norge, og prøvde å gjøre dem oppmerksomme på temaet, varierte svarene. Ett organ forsikret meg om at de ville legge mer vekt på å verdsette kvalitativ vitenskap under deres kommende ferdighetstrening for paneldeltakere. I kontrast minnet et annet organ meg om at jeg ikke var i posisjon til å stille spørsmål ved ferdighetene til et vurderingspanel, og at jeg burde stole på deres prosesser som objektive og rettferdige.
De nåværende eksterne finansieringspolitikkene favoriserer noen forskningssektorer mens de forbigår akademiske minoriteter. Fortsatte vurderingspraksiser som oppmuntrer til stereotyper og til tider til og med diskriminering mot spesifikke forskningsmetodologier får meg til å tenke at The Hunger Games i akademia snart vil ha en apokalyptisk sesong foran seg. Hvis vi ønsker å unngå dette, må vi prioritere mangfold og inkludering av akademiske perspektiver på agendaen i dialog med den norske regjeringen.
Hvis vi bare skal drive forskning i tråd med temaene og metodene som finansieringsorganer eller universitetskomiteer godkjenner, hva skjer da med vår akademiske frihet? Siden Magna Charta ble signert i 1988, har hundrevis av universiteter over hele verden forpliktet seg til å beskytte og fremme akademisk frihet. Disse idealene innebærer at forskere skal, i teorien, fritt velge emner og metoder for sitt arbeid uten å bli straffet for det, så lenge arbeidet selvfølgelig er i tråd med etikken for det felles beste. Hvordan skal vi forfølge dette med mindre vurderingskriteriene er transparente og inkluderende?
Hvis det er et land som kan gå foran med et godt eksempel når det gjelder å respektere, forsvare og oppmuntre akademisk frihet gjennom rettferdig politikk, gjenoppretting av interne forskningsmidler lokalt, og sikre åpenhet i vurderingspaneler og verdien av mangfold i akademia, burde det være Norge.
Jeg ville være beæret over å arbeide for og støtte disse idealene, med eller uten en streik. Jeg stoler på at jeg ikke er alene; folk er enten for sjenerte, konfliktsky, redde eller hjelpeløse til å fremme dette. Men ingen akademiker skal føle seg truet for å forsvare ambisjonene som fikk dem til å velge akademia, til tross for at det representerer lavere inntekt, unødvendige hierarkiske strukturer, byråkrati, stor maktubalanse og usikkerhet. Vi burde være stolte for å forfølge en utopi som kun de nordiske landene kunne gjøre til virkelighet, ikke sant?
