Av Siri Lindstad
Publisert 4. desember 2012 kl. 09:25
– 900 millioner i økt grunnfinansiering er en liten forbedring, sier Karin Åmossa i Sulf. Foto: Sulf
– Jo da, det finnes veldig mye penger i det svenske forskningssystemet. Problemet er at dette er styrte penger, med en rekke betingelser knyttet til seg, sier Bo Edvardsson, viserektor ved Karlstads universitet.
Han konstaterer at de blir mer og mer avhengige av ekstern finansiering.
– På universitetet som sådan utgjør de eksterne midlene rett under halvparten av det totale forskningsbudsjettet vårt. Ved fakultetet for økonomi, kommunikasjon og IT (CTF), der jeg er professor, ligger andelen for ekstern finansiering rett under 80 prosent.
– Mister kontrollen
Att styra självständiga lärosäten, heter den svenske riksrevisjonens nylig framlagte rapport om statens rolle i utdanningssystemet. I rapporten står det at den internasjonalt sett lave grunnbevilgningen ved svenske institusjoner, kombinert med bare delfinansiering gjennom ekstern finansiering, innebærer at bevilgningen i stor grad bindes opp for å fullfinansiere eksterne forskningsprosjekter. Dermed begrenses institusjonenes rom for egne prioriteringer.
– Risikoen er at institusjonene mister kontrollen over egen strategisk utvikling, sier Edvardsson.
Også ved Umeå universitet utgjør de eksterne midlene vel halvparten av det totale forskningsbudsjettet.
– I 2002 utgjorde grunnfinansieringen 57 prosent, så det skjer en gradvis forskyvning mot stadig større andel ekstern finansiering, sier Marianne Sommarin, viserektor med ansvaret for forskningsutviklingen ved universitetet.
– Nå skal det sies at vi på et vis ligger relativt bra til her i Umeå, ettersom under fem prosent av grunnbevilgningen vår i dag må gå til å fullfinansiere eksterne prosjekter vi har fått midler til. Men samtidig ser vi at om vi skal delta i alle de store satsingene framover, kan vi få problemer. Det er ikke sikkert vi har råd til å prioritere de eksterne prosjektene de enkelte fakultetene måtte ønske å søke på, om det medfører at vi må inn og bruke store summer på å fullfinansiere dem.
Kortsiktige penger
Et annet problem er at eksterne midler som bevilges, stort sett er kortvarige.
– Om et prosjekt har finansiering i bare tre år, får vi ikke ansatt doktorander på prosjektet. Også det å opprette professorater er vanskelig når vi ikke vet hva slags finansiering vi har framover, sier Edvardsson.
Både han og Sommarin understreker imidlertid at det finnes fordeler ved ekstern finansiering.
– Mange av våre prosjekter skjer i partnerskap med næringslivet. Slik får vi data som vi ellers ikke ville ha fått tilgang til, i store bedrifter som Volvo, Ericsson, Ikea eller Tetrapak. Dette er data som tyske og amerikanske forskere også gjerne vil ha tilgang til, og dermed samarbeider slike internasjonale forskningsmiljøer gjerne med oss, og det er bra, sier Edvardsson.
– Gjennom konkurransen om eksterne midler får vi vite hvor vi står sammenlignet med andre institusjoner. Den vurderingen er selvfølgelig verdifull, sier Sommarin.
Ny omfordeling
Også Forskerforbundets svenske søster, Sveriges universitetslärarförbund (SULF), ser med bekymring på de lave basisbevilgningene til de svenske universitetene og høgskolene.
Nå kan det imidlertid se ut til at situasjonen kan bli en smule bedre framover, sier Karin Åmossa, sjefsutreder hos SULF.
– Forskningsmeldingen som nettopp ble lagt fram, varsler 900 millioner i økende grunnfinansiering fra 2016, og det er bra. Men midlene skal fordeles etter kvalitet på institusjonenes forskning. En større del av dagens bevilgninger, det vil si 20 prosent, er foreslått omfordelt etter kvalitet fra 2014. Problemet er at Vetenskapsrådet, som skal utvikle et nytt peer review-system for vurdering av forskningskvalitet, ikke kommer til å ha dette ferdig før i 2018.
I dag måler man kvalitet dels gjennom å se på hvor mye eksterne midler en institusjon får, og dels hvor mange siteringer institusjonen har.
– Slike kriterier favoriserer visse fag framfor andre – teknologi, medisin, naturvitenskap som sådan. Disse fagene har både tradisjon for å publisere mye og i større grad tilgang til eksisterende forskningsmidler, sammenlignet med humaniora og samfunnsfag. Derfor hadde vi ønsket at man fikk på plass det nye vurderingssystemet først, før man begynte å omfordele, sier Åmossa.
