Av Siri Lindstad
Publisert 2. januar 2013 kl. 08:01
– Eksterne midler skal ikke brukes til å ansette forskere midlertidig, er UiB-rektor Sigmund Grønmos holdning.
– Vi beklager den økningen i midlertidige eksternfinansierte forskerstillinger vi har sett de siste årene, sier Sigmund Grønmo, rektor ved Universitetet i Bergen (UiB).
80 prosent økning
Fortsatt lønnes det store flertall av vitenskapelig ansatte gjennom institusjonenes grunnfinansiering. Men ser man på tall i Database for statistikk i høyere utdanning (DBH) for de siste ti årene, ser man at bildet er i ferd med å endre seg.
I 2002 utgjorde de eksternt finansierte stillingene 6,5 prosent av dem som i DBHs baser er kategoriserte som «undervisnings- og forskingsstillinger». I dag utgjør de 9,3 prosent av den samme kategorien. Det vil si at antallet egenfinansierte vitenskapelig ansatte har økt med 19 prosent, mens antallet eksternfinansierte har økt med nesten 80 prosent. Da er doktorgradsstipendiater og postdoktorer – alle såkalte rekrutteringsstillinger – tatt vekk.
– Vil ikke ha rene forskere
Av de største universitetene har antallet eksternfinansierte årsverk steget mest ved UiB – en økning på 108 prosent de siste ti årene. Leser man tallene i lys av det forholdsvis høye antallet midlertidig ansatte ved UiB, blir det grunn til bekymring, innrømmer rektor Grønmo.
– Vår linje er å begrense antall midlertidige stillinger, særlig midlertidige forsker- og universitetslektorstillinger. Dette må vi ta tak i nå, i dialog med fakultetene, som er de som ansetter midlertidig.
I stortingsmeldingen Akademisk frihet fra 2006 ble nettopp faren for et økende antall midlertidige ansatte som følge av høy andel ekstern prosjektfinansiering, trukket fram som et faresignal.
– Det er to grunner til at vi vil begrense antallet midlertidige forskerstillinger. For det første ønsker vi rett og slett flest mulig fast ansatte. For det andre er rene forskerstillinger ikke en stillingstype som vi ønsker å ha så mange av, ettersom utgangspunktet er at de vitenskapelige stillingene skal være kombinerte stillinger med like mye tid til undervisning som til forskning, sier Grønmo.
– Midlertidighet må til
Samtidig understreker han at universitetet er helt avhengig av å skaffe eksterne midler.
– Det gjør det mulig for oss å fylle de ansattes forskningstid på en meningsfylt og god måte. Men det å bruke eksterne midler til å ansette rene forskere, ofte i midlertidige stillinger, er altså ikke den optimale bruken av eksterne midler.
Grønmos rektorkollega ved Universitetet i Tromsø, Jarle Aarbakke, er på sin side atskillig mindre foruroliget over endringene.
– Dette viser bare at institusjonene og nasjonen har gjort det rette ved å lage forskningsarenaer som stimulerer til ekstern finansiering, sier Aarbakke.
Ved hans universitet har økningen i antall eksternfinansierte årsverk de siste ti årene vært på 67 prosent.
– Det er en forutsetning for å drive et godt forskningsuniversitet at det er en viss midlertidighet. Slik er det i de store forskningsnasjonene, og slik må det være i Norge. Samtidig ønsker også jeg at vi skal ha det på et rimelig nivå.
– Hva er et rimelig nivå?
– Nei, det er det ingen som vet.
Frykter ikke for friheten
Mer midlertidighet er én mulig konsekvens av økt ekstern finansiering. En annen mulig konsekvens er mer ekstern styring av forskningen. I Forskerforum 10/12 skrev vi om en rapport fra den svenske riksrevisjonen som uttrykker bekymring for institusjonenes rom for egne prioriteringer.
I stortingsmeldingen Akademisk frihet blir det da også påpekt at «Høy avhengighet av ekstern finansiering kan i slike tilfelle antas å gi seg utslag i større interesse for og mer fleksibel tilpasning til de tematiske og andre prioriteringer som gjøres av aktuelle finansieringskilder».
Der er imidlertid Grønmo og Aarbakke enige om at det er lite å frykte per i dag.
– Hovedkildene våre er Forskningsrådet og det europeiske forskningssystemet. Uansett kilde takker vi ikke ja til penger som truer den akademiske friheten og vår uavhengighet, sier Grønmo.
– Alle søknader har jo underskriften til en instituttleder eller annen leder, så uaktuelle søknader lukes ut på forhånd, sier Aarbakke, og legger til:
– Man må være promiskuøs når man sender søknader. Er du opptatt av en problemstilling, ser du hele kloden rundt etter midler. Og du tilpasser nok ordlyden i søknaden til den aktuelle kilden, men du endrer ikke tematikken.
