Av Av Kristian Mollestad, hovedtillitsvalgt for Forskerforbundet ved Universitetet i Oslo.
Publisert 7. september 2012 kl. 08:30
Kristian Mollestad, hovedtillitsvalgt for Forskerforbundet ved Universitetet i Oslo, stiller til valg som Forskerforbundets leder fra 2013-2015.
I månedens kronikk presenterer Kristian Mollestad sitt syn på Forskerforbundet som fagforening og forskningspolitisk aktør. Valgkomiteens innstilite kandidat til ledervervet, Petter Aaslestad, er invitert til å skrive kronikk eller innlegg til neste nummer, som kommer ut 1. oktober.
I oktober samles Forskerforbundets tillitsvalgte fra hele landet på representantskapsmøtet. Her skal kursen for neste treårsperiode stakes ut. Det skal vedtas et nytt arbeidsprogram med tiltak som skal fremme medlemmenes interesser og gi bedre vilkår for forskning og høyere utdanning. På det samme møtet skal delegatene velge et nytt hovedstyre og en ny leder. Disse personene skal iverksette tiltak for å oppnå de resultater medlemmene og samfunnet ønsker og forventer. Det å påta seg disse vervene medfører ansvar og muligheter, og forutsetter kunnskap og et stort og oppriktig engasjement!
Forskerforbundet har en todelt rolle i samfunnet. Forbundet skal være en fagforening som ivaretar sine medlemmer, og det skal være en forskningspolitisk aktør i samfunnet for øvrig. Hvordan disse to rollene fylles og utøves, er helt avgjørende for hvordan Forskerforbundet lykkes. Det å ivareta alle medlemmenes arbeidsvilkår innebærer å være en interesseorganisasjon for forskning i samfunnet. God forskning forutsetter gode arbeidsvilkår. De beste må ønske å fortsette, og det igjen forutsetter blant annet gode lønnsvilkår. Denne symbiosen mellom forskningspolitikk, lønns- og arbeidsvilkår er Forskerforbundets spenning og styrke, og det er det som gjør det så interessant og utfordrende å engasjere seg for og i Forskerforbundet.
Forskerforbundets medlemmer opererer innen mange områder – forskning og utvikling, høyere utdanning, museer og kulturminnevern, offentlig forvaltning knyttet til forskning og høyere utdanning – i statlig, kommunal og privat sektor. Til sammen spiller Forskerforbundets mer enn 18 000 medlemmer innen vitenskapelige, tekniske, administrative og bibliotekfaglige stilinger en viktig og avgjørende rolle når det gjelder Norges innsats innen viktige samfunns- og forskningspolitiske områder. Forskerforbundet må og skal være synlig, aktivt agerende og meningsdannende innen forskningspolitikk i videste forstand. Samarbeidet og dialogen med andre aktører på samme arena og politiske myndigheter kan og må videreutvikles for at Forskerforbundet i enda større grad skal få gjennomslag til beste for sine medlemmer og for forskningens kår i Norge.
Gjennom mange år som tillitsvalgt og hovedtillitsvalgt har jeg fått en god forståelse for hva som er viktig for våre medlemmer. Det forventes at Forskerforbundet er en forskningspolitisk aktør, en aktør som vet hvordan forskningens kår i videste forstand kan bedres i samfunnet. Men i tillegg til at Forskerforbundet er engasjert på den forskningspolitiske arena, slik at vi kan påvirke og bidra til nytenkning blant våre bevilgende og politikkutformende myndigheter, er følgende særlig viktig for medlemmene: muligheten til å utføre og å få betalt for sitt arbeid.
Forskerforbundet har i sin formålsparagraf at forbundet skal «bedre arbeidsvilkårene innen forskning og høyere utdanning og […] ivareta medlemmenes økonomiske og yrkesmessige interesser.» Dette er kjernen av hva en fagforening har som sin viktigste oppgave – å sørge for at medlemmene, som betaler sin kontingent, blir ivaretatt når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår. Tydeligere kan det ikke sies.
For svært mange av våre medlemmer har presset på arbeidssituasjonen økt betydelig de senere årene. Innen universitets- og høyskolesektoren medførte innføringen av kvalitetsreformen en vesentlig endring på mange områder for medlemmer i vitenskapelige stillinger, blant annet endrete undervisnings- og evalueringsformer, langt større press på publisering og økte krav til rapportering. Tilsvarende har det siste tiåret økt presset på ansatte i tekniske, administrative og bibliotekfaglige stillinger gjennom stadig nye rapporteringsoppgaver fra departement og andre offentlige kontrollmyndigheter.
I instituttsektoren ser vi at inntjeningskravene sammen med lav basisfinansiering i stor grad går på bekostning av den tiden de ansatte skal bruke på forsknings- og oppdragsvirksomhet.
For å kunne opprettholde kvalitativt gode, og på mange områder ledende, institusjoner innen forskning og utvikling, høyere utdanning, museer og kulturminnevern, er vi avhengige av forutsigbare, fleksible og ikke minst tillitsbaserte arbeidsforhold. Dette krever en gjensidighet mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, og arbeidsgivere og myndigheter som har en genuin tillit til de ansatte i sektoren. Viktige spørsmål som direkte berører våre medlemmer, kan Forskerforbundet bare løse i tett dialog med myndighetene og institusjonene på den ene siden, og medlemmene gjennom deres tillitsvalgte på den andre siden.
For snart ti år siden kom en av de største truslene mot akademia i nyere tid. Det regjeringsoppnevnte Ryssdal-utvalget tegnet et nytt kart hvor konsekvensene av deres forslag ville være svært alvorlige for våre statlige universiteter og høyskoler. Jeg var med på å dra i gang, koordinere og lede arbeidet i Vox Academica, et initiativ som skulle vekke og mobilisere alle som har et hjerte for akademia, til en kamp for å sikre vår egen framtid. Det var ikke minst tanken på konsekvensene for de ansatte som var drivkraften. Dette, sammen med situasjonen for hele akademia i det nye landskapet som ble tegnet opp av Ryssdal-utvalget, var avgjørende for arbeidet. Det å stå midt oppe i det voldsomme engasjementet blant de ansatte – og studentene – i sektoren var inspirerende for en fagforeningstillitsvalgt. Det nytter å mobilisere massene, det engasjerer å jobbe for arbeidsvilkårene, og det gir resultater!
Vi er helt avhengig av at Forskerforbundet fortsetter – og øker – sitt engasjement når det gjelder medlemmenes arbeidsvilkår.
Allerede fra første stund har det å få betalt for sitt arbeid, det å ha en akseptabel lønn, vært en svært viktig oppgave for Forskerforbundet. I Forskerforbundets 50-årshistorie (Yngve Nilsen 2005: En sterk stilling?) står det å lese fra det konstituerende møtet i Foreningen for vitenskapelige tjenestemenn ved Universitetet, på side 33: «den aktuelle oppgave var å bringe de vitenskapelige tjenestemennenes lønninger i overensstemmelse med regulativet for den høiere skoles tjenestemenn» (tilsvarer dagens lektorer i videregående skole).
Dette var i 1936! For oss som har fulgt våre medlemmers lønnskamp gjennom mange år, ser vi at det er flere av de samme utfordringene vi fortsatt har å kjempe mot. Det er gjennom et langsiktig og planmessig arbeid på alle nivåer vi etter hvert vil kunne se resultater. Våre medlemmer vet at det fortsatt er langt fram for å nå det man vil kalle et akseptabelt lønnsnivå. For å gjøre noe med lønnsnivået i sektoren, er kunnskap om hvordan lønnsdannelse foregår, nødvendig. Hvis vi ikke ser den sentrale og lokale lønnsdannelsen i sammenheng, vil vi på lang sikt tape.
Her er det helt avgjørende både å kjenne til og å være en sentral aktør i de ulike tariffsystemene vi har – blant annet statlig og kommunal sektor, Spekter, Abelia og HSH/Virke. Selv har jeg deltatt i de statlige oppgjørene i flere år som medlem i Unio stats forhandlingsutvalg – både gjennom det sentrale tariffoppgjøret og det sentrale justeringsoppgjøret. Videre har jeg vært forhandlingsleder i de lokale lønnsforhandlinger ved UiO som tillitsvalgt og hovedtillitsvalgt i mange år. De resultatene vi kan vise til, skyldes en grundig, planmessig og langsiktig strategi.
De siste to–tre årene har Forskerforbundet sentralt igangsatt et større arbeid for å gjøre Forskerforbundet sterkere og mer gjennomslagsdyktig innen lønnspolitiske spørsmål. Dette er et arbeid jeg ser som svært viktig, og som jeg vil følge opp og styrke dersom jeg skulle bli leder av Forskerforbundet.
Det er slik jeg ser det, ingen tvil om at både lønns- og arbeidsvilkår er av helt avgjørende betydning for alle våre medlemmer. For at Forskerforbundet skal være en relevant aktør for våre medlemmer, er det helt nødvendig å se dette i sammenheng med Forskerforbundet som en forskningspolitisk aktør – men uten å la det viktigste for en fagforening forsvinne ut av fokus, nemlig fagforeningens fremste oppgave: å kjempe for bedre lønn og gode arbeidsvilkår. Dette vil være enda viktigere i årene som kommer. Derfor må dette ha høyeste prioritet for Forskerforbundet, og dette arbeidet ønsker jeg å lede.
