Av Jarle Aarbakke, rektor ved Universitetet i Tromsø
Publisert 16. mai 2013 kl. 11:14
Mandag 29. april har Dagens Næringsliv et tosiders oppslag med tittel «Beskylder universitetstopper for samrøre», med utgangspunkt i en sak som er til behandling i rettssystemet. Forskerforum gjengir innholdet i saken samme dag.Tillitsvalgt ved Forskerforbundet ved Universitetet i Tromsø benytter anledningen til å fremme en serie udokumenterte påstander om, og negative beskrivelser av, sin egen arbeidsplass. Som leder for universitetet har jeg ikke svart, i påvente av om den aktuelle saken som Universitetet i Tromsø vant i Hålogaland lagmannsrett skulle bli anket til Høyesterett innenfor ankefristen 2.mai 2013. Vi vet nå at Forskerforbundet har fremmet en anke, og ser at denne er saklig begrunnet. Universitetet i Tromsø vil forholde seg til denne saken på vanlig måte, og ser frem til å få en rettslig avklaring på det prinsipielle spørsmålet som saken gjelder – om vilkårene for oppsigelse er oppfylt på grunnlag av bortfall av arbeidsoppgaver.
Ingen av tabloidfremstillingens elementer er med i ankesaken. Saken dreier seg ikke om habilitet, sammenblanding av roller, midlertidig tilsetting eller personalpolitikk generelt. Forskerforbundet har verken overfor universitetsstyre, tingrett eller lagmannsrett hevdet at oppsigelsen skulle være ugyldig på grunn av slike forhold, og rettsinstansene har ikke lagt vekt på slike forhold i sine avgjørelser. Likevel ser vi at tillitsvalgt for Forskerforbundet velger å gå ut i media med en rekke useriøse og uriktige påstander. Jeg vil derfor nå benytte meg av tilsvarsretten, og kommentere de påstandene som er fremmet.
Universitetet i Tromsø har gjennom de senere år etablert et tydelig lederskap på alle nivå, hvor tilsatte dekaner og instituttledere er gitt mandat og ansvar for å utøve god ledelse overfor sine medarbeidere. Både i faglige saker og personalsaker har universitetsstyret tillagt instituttleder og fakultetsledelse betydelig myndighet. Forskerforbundets lokale tillitsvalgte påstår i DN at Universitetet i Tromsø har dårlig personalpolitikk. Dette er udokumentert og feilaktig. Tvert imot viser medarbeiderundersøkelser at et overveldende flertall av universitetets ansatte er godt fornøyd med sine oppgaver, kolleger, sin leder og sin arbeidsplass. Ansatte har stor faglig frihet og fleksibilitet i sitt daglige arbeid, og uoverensstemmelser blir forsøkt ordnet opp i på en god måte. Ledere har som oppgave å forbedre dette ytterligere slik at universitetet blir en enda bedre arbeidsplass.
Vi vet imidlertid at omstillinger kan være krevende. Ledelsen for universitetet ser potensiale for forbedringer i måten det blir arbeidet på, og har god dialog med blant andre fagorganisasjonene om det. Vi vet også at det på en stor arbeidsplass vil det kunne være saklig uenighet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker i noen tilfeller, som denne saken er et eksempel på. Men å stemple universitetet generelt med karakteristikker som tillitsvalgte gjør i DN er helt uakseptabelt.
Den aktuelle saken har vært grundig behandlet internt ved universitetet. Det gjelder også spørsmål om roller og habilitet. Institutt og fakultet har fått full støtte fra Universitetsstyret i det forhold at man gikk til oppsigelse av en midlertidig ansatt på grunn av at oppgavene er falt bort. Ledere og styrer ved instituttet og fakultetet har i ett og alt gjort det som universitetsstyret har bedt dem om å gjøre, som er å utøve god faglig ledelse og god personalpolitikk.
Universitetet i Tromsø har mål om redusere uønsket midlertidighet, og har i samarbeid med organisasjonene fastsatt tiltak for å oppnå dette. Men også andre hensyn spiller inn i det å drive og utvikle en stor forsknings- og utdanningsinstitusjon. Universitetets virksomhet må styres i forhold til tiårs gjentatte nasjonale evalueringer av norsk forskning og høyere utdanning gjennom NFR og NOKUT-systemet. Det er dette som er kjernen i den saken som skal prøves for Høyesterett; universitetet har saklige behov for å gjøre endringer i hvordan vi bruker ressursene til ulike typer forskningsaktiviteter, veid opp mot hensyn til den enkelte ansatte. Jeg avviser påstander og insinuasjoner om at det er noen sammenheng mellom den aktuelle oppsigelsessaken og vår generelle politikk om å redusere andelen midlertidig ansatte, og mener dette er uryddig argumentasjon fra Forskerforbundet.
I DNs tabloidoppslag kobles udokumenterte beskyldninger opp mot en sensitiv personalsak, hvor det ikke foreligger en rettskraftig dom. Saken er en belastning for vedkommende ansatte og for fagmiljøet. Jeg er undrende over om Forskerforbundet sentralt har noen prinsipper for saklighet og medieopptreden, og om disse når ut til lokale tillitsvalgte.
