Menneskeskapt natur
LUKK

ANMELDELSE

Menneskeskapt natur

Av Aasne Jordheim

Publisert 10. januar 2014 kl. 09:23

Viktig og lærerik oppsummering av ti års klimaforskning.

menneskeskapt-natur

Fakta
<

Ikke engang på det mest øde og utilgjengelige sted finnes en natur uberørt av mennesket. Våre aktiviteter kan spores i regnet, i vinden og i solstrålenes kraft. Det er ingen tvil lenger, menneskeskapte aktiviteter kan føre til, vil føre til og har ført til klimaendringer. Til unaturlige klimaendringer må det presiseres, for hva er klima annet enn forandringer innenfor ulike normaler? Fra norsk side har det kostet en milliard kroner å kunne fastslå dette, og Forskningsrådets storsatsing gjennom de siste ti år, Norklima, har gjennom sine mer enn 150 ulike forskningsprosjekter gitt oss et solid grunnlag til å forstå hvorfor.

Resultatene av denne enorme satsingen foreligger nå i bokform, Klimaendringer i Norge, forfattet av tre høyst kompetente fagfolk og formidlere, nemlig direktør ved Bjerknessenteret, Eystein Jansen, biologiprofessor Dag O. Hessen og strategidirektør ved Cicero, Knut H. Alfsen. De skriver hver sin del, henholdsvis om å forklare klimaendringer, om klimaendringenes konsekvenser for planter og dyr og om konsekvenser for samfunnet.

Det virkelig store skjer i den første delen. Her dreier det seg om jorda, sola, energiforhold, om hva energibalanse er, og hva som skjer med jord, hav og atmosfære når sola sender sine livgivende stråler, om drivhuseffekt og klimagasser. Samtidig dreier det seg om instrumenter, metoder og ikke minst modeller. For å vite hva som er naturlige forandringer og hva som ikke er det, må man ha noe å sammenligne med. Da må data samles inn, og dataene må kunne måles, og det er imponerende hvordan man har klart å finne svar på hvor store flommer, hvor mye nedbør, hvor mye vind og hvor varmt og kaldt det en gang har vært (i de siste noen tusen år), for eksempel ved å analysere pollen, plankton og jordlag. Og når man ved hjelp av data og teorier om sammenhenger så formulerer en modell som skal «avbilde» klimaet, og får kjempedatamaskiner til å behandle det hele, kan man også si noe om fremtidig klima. Selvsagt er det usikkerhet (skyene er visstnok en stor kilde her), men beregninger av fortidens klima har vist seg å stemme overens med forskjellige rekonstruksjoner som er gjort. Ergo stoler man på beregningene som modellene viser for fremtidig klima. Og varselet er: Det vil bli mildere og villere.

Jeg går inn i typisk «klimatrussel-holdning»: Jeg lukker ørene.

Dette er lærerikt og godt fortalt, du lærer noe om faget idet du lærer om forskningsprosjektene. Du har også fått rammen for de to neste delene, der effektene det ville været har på natur og samfunn, analyseres. Som med klimaet er det også i naturen og samfunnet et mangfold av enkeltheter, prosesser og sammenhenger som man forsøker å få oversikten over, ved å hevde teorier, samle inn data og konstruere modeller, for så å kunne si noe om hva som muligens vil komme til å skje når det blir mer flom, høyere tregrense, flere ras, surere vann, høyere temperaturer. Evolusjonsteoriens begrep om «tilpasning» er et opplagt utgangspunkt for biologene. Hva skjer med for eksempel isbjørnen, planktonet, fjellreven og ørreten når klimaet endres? Er de i stand til å tilpasse seg? Å komme med forutsigelser byr på mange usikkerhetsfaktorer her, men vi får være med inn i analysene, og får samtidig et innblikk i et økosystems kompleksitet. Etter hvert blir det kanskje litt monotont, den ene arten etter den andre, og så går jeg inn i typisk «klimatrusselholdning»: Jeg lukker ørene.

Den siste delen, om effekter på samfunnet, åpner rotete, noe forfatteren selv påpeker. Han forklarer det med at det er lite som binder de forskjellige prosjektene innenfor denne bolken sammen. Jeg vet ikke om jeg blir blidgjort av det, jeg tar meg i å savne et tydelig grep, slik jeg også gjorde da jeg leste bokas innledning. Det dramatiske stoffet er jo her, og en forfatter kunne godt utnytte det. Men antagelig er det forskningen selv som mangler det tydelige grepet, kanskje er det fordi det ennå er knyttet mye usikkerhet til hva de klimatiske endringene faktisk vil innebære for den naturen vi lever i og av i dette landet. Så denne siste delen blir ikke interessant før vi kommer til de samfunnsøkonomiske konsekvensene av et villere vær. Og da er det igjen begrepet «tilpasning» som blir det sentrale. Hvordan står det til med tilretteleggingen i de forskjellige kommunene? Tilpasser man seg mer flom og mer ras? For eksempel når det gjelder vannrør og etablering av boligfelt. I hovedsak er konklusjonen her at staten, som pådriver for retningslinjer og påbud, er bortimot fraværende. Ildsjeler og andre som er villige til å ta klimaspørsmålet på alvor, kan tydeligvis ikke, verken på den globale eller de mer lokale scener, stole på politikerne. Klimaforskningen, derimot, er til å stole på. Og dens uuttalte konklusjon er: Nå må ting gjøres.