Publisert 7. april 2022 kl. 08:06
En ekspertgruppe om akademisk ytringsfrihet ledet av førsteamanuensis Anine Kierulf la fram sin rapport i forrige uke, og mye av debatten har dreid seg om ytringsfriheten for forskere ved universiteter og høgskoler (UH-sektoren). Utvalget har lagt frem en rekke forslag for å styrke ytringsfriheten for forskere.
En betydelig del av forskning i Norge utføres i statlige og frittstående forskningsinstitutter, som ikke er berørt av forslagene som utvalget har lagt fram til endringer i universitets- og høgskoleloven.
− Det utvalget påpeker er interessant og relevant for instituttsektoren også, mener Bergene, som er forsker 1 ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU).
Hun mener at det både i UH-sektoren og instituttsektoren er viktig å arbeide med å etablere en god ytringskultur for forskere.
Instituttsektoren er imidlertid organisert på en annen måte enn UH-sektoren, og Bergene mener at mange av forslagene fra utvalget framstår som innrettet kun mot universiteter og høgskoler.
− Det kan være at mandatet i utgangspunktet var for snevert, sier hun.
Bergene antar at det er lite realistisk å nedsette et nytt utvalg for å se på hele forsknings-Norge generelt eller kun instituttsektoren. Men hun oppfordrer til at dagens debatt utvides til også å inkludere forskningsinstituttene.
Der Kierulf-utvalget skiller mellom ytre og indre trusler mot ytringsfriheten, peker Bergene på at forskning i instituttsektoren kan stå i et spenningsfelt mellom forskere, arbeidsgivere og oppdragsgivere.
Instituttene bygger sitt omdømme på at forskerne har faglig frihet, men kan samtidig ønske at instituttene framstår som enhetlige utad i faglige spørsmål. Det kan legge begrensninger på forskernes mulighet til å ytre seg.
Bergene sier at hun selv har opplevd eksempler på at noen institutter kan legge stor vekt på en slik «kollektiv konsensus» om hva man kan ytre offentlig. Men det er stor variasjon mellom ulike institutter.
− Det er ytringskulturen ved det enkelte institutt som er avgjørende. Instituttsektoren i seg selv er ikke mer bundet enn andre, og det er store variasjoner i sektoren. Det avgjørende er å legge til rette for et godt ytringsklima gjennom å ha debatt om det internt, sier hun.
Samtidig viser Bergene til at forholdet mellom oppdragsgivere og institutt ofte er regulert gjennom en standardavtale for forsknings- og utredningsoppdrag. Her heter det at prinsippene om akademisk frihet skal legges til grunn innenfor avtalte rammer.
− Dersom dette etterleves skal den akademiske ytringsfriheten til forskere som utfører oppdraget være ivaretatt, sier hun.
Bergene sier at det kan tenke at bevisstgjøring om dette også er nødvendig.
Utvalgsmedlem Gunnar Bovim er tidligere rektor ved NTNU og i dag rådgiver samme sted. Han viser til utvalgets mandat.
− Vi var oppnevnt som et utvalg for å se på akademisk ytringsfrihet og særlig rettet inn mot institusjoner underlagt universitets- og høgskoleloven. Instituttsektoren er jo ikke det, sier Bovim.
Han understreker at instituttsektoren spiller en viktig rolle, og at det er viktig at også forskningen også ved instituttene er gjenstand for kritisk debatt.
− Dette er institusjoner der det er viktig å høy kvalitet på forskningen og kritisk gjennomgang av forskningens innhold. Vi har uttalt om instituttsektoren og helseforetakene at selv om de ikke er underlagt samme lov som universiteter og høgskoler, så anbefaler vi at tilsvarende debatter kjøres der, sier Bovim.
− Dere kunne kanskje sagt mer om instituttsektoren om dere ønsket?
− Det kunne vi kanskje gjort, og vi diskuterte om vi hadde tid til det. Men vi fant ut at innen vår tidsramme hadde vi ikke tid til å gå dypere inn i det. Men vi hadde en del diskusjon om akademisk ytringsfrihet i forskningsmiljøer som ikke er en del av UH-sektoren.
Utvalget foreslår en erklæring om akademisk ytringsfrihet som utgangspunkt for diskusjoner på den enkelte institusjon. Tanken er at det enkelte universitet og andre forskningsinstitusjoner kan utforme sine egne erklæringer som passer for dem.
− Mener dere at forskningsinstituttene også bør utforme slike erklæringer?
− Det ville vi ønske veldig velkommen, sier Bovim.
Les også:
